14 døgn – minst – ute av kurs

Det blåser en fin bris fra sørlig retning, perfekt gennaker-seilas til Barrow i Alaska med andre ord. Dit er det bare 500 n mil, eller 2–3 døgns seilas. Der venter dusj, klesvask, diesel, reservedeler og pakker sendt fra Norge. Og ikke minst en real feiring etter fullført Nordøstpassasje.

Den absolutt vanskeligste og lengste delen av turen rundt Nordpolen.

Men vi er ikke på vei dit.

I FEIL RETNING. Vi blir nå eskortert av den russiske coastguarden til byen Provideniya (64,26N 173,23W). Dit er det ca. 700 n mil, eller omtrent en ukes seilas mot strøm og vind gjennom Beringstredet. Vi har diesel for 3 døgn maskinering igjen om bord. Vi har ennå ikke fått noe klart svar på hvorfor vi må til denne havnen, men de sier at bare der kan situasjonen løses.

En uke ned til Provideniya. En uke opp igjen. Kanskje flere dager med papirarbeid. Dette har vi ikke tid til. Nordvestpassasjen fryser igjen.

HAR KJMPET. Vi har kjempet så utrolig, utrolig hardt for å komme dit vi er nå. Vi visste på forhånd at det ville bli noen tøffe tak, men det har nok vært hardere enn vi hadde forventet. Vi har kjempet med nebb og klør gjennom is, kulde og storm. Forhold det egentlig ikke skal være mulig å ta seg fram i med liten glassfiber-båt.

Men vi har klart og kjempe oss igjennom mot både elementer og odds. Dette kan vi imidlertid ikke kjempe imot med nebb og klør slik vi er blitt vant til. Det gjør situasjonen kanskje enda mer frustrerende. Skal drømmen ende slik?

TÅRER. Vi har vært ganske tøffe den siste tiden, syns vi selv, men nå gråtes det. Det kommer litt mye følelser til overflaten hos oss nå. Voksne tøffe karer karer med skjegg og svettelukt som må snu seg vekk eller gjemme seg på dass når tårene ikke kan holdes tilbake.

Gutta med maskinpistol, som jo er blitt våre venner, sitter stille i salongen og føler seg tydelig ille til mote.

Det er en ganske bissar stemning om bord i RX2 nå.