Elises SEILverden
Lille piken Store planeten
16 år gamle Abby Sunderland skal seile jorden rundt. Elise Dale Narum skal ikke det – ikke nå i alle fall. Hvor kapabel var jeg da jeg var 16 år? spør Elise seg om.
Hun skal seile alene hun. Lille Abby. Seile i stille ensomhet og avstandsdømt hjelpvansker. Tvers igjennom barsk natur. Non stop. Hele planeten rundt. Stål i bein og armer! Masse mot! Jeg prøver å huske hva jeg var kapabel til da jeg var 16 år.
Jeg vet at jeg kunne gå på høyere hæler enn fint var og jeg tror jeg trodde jeg var flinkere til å tåle alkohol enn godt var. Jeg var lavmælt i forsamlinger og høylydt i dørskramling.
MENINSSVAK. Jeg hadde ingen meninger som ikke var andres, men var mer meningssvak i klassen enn foran mamma. Jeg adopterte musikksmak og stjal klesstil. Jeg synes guttene var ufordragelig barnslige og ufortrengelig tiltrekkende. Jeg kunne mest om soling på dekk og lite om båtmekk. Jeg likte å gjemme meg bort i ensomheten, men komme raskt tilbake som hormonell sosial svamp. Støte bort og dra til meg.
Jeg forsto lite midt i alt kaoset som foregikk innenfor huden min, men forsto at verden måtte være enorm og kaotisk.
VAKLENDE. Jeg ser det ikke for meg. Unge meg, i en litt for kort genser og noe som sannsynligvis er treningstights med sleng. Under en ugredd hestehale og bak en uredd ansiktsmaske av teatervennlig sminke. Vaklende på høye platåsko. Vaklende på eggen av en sydende hormonell vulkan. Ut i båt. Mot værkollisjoner. Små søvnintervaller. Mekk og mekk og ikke noe soldekk. Alenetid til å kjenne etter. Ingen å klemme på.
16-åringen jeg var måper sjokkert, Abby! 27-åringen jeg er smiler imponert, Abby!