For mange seiler med alt for dårlige rigger

– Dessverre er det mange som ikke har hatt service og ettersyn på riggene sine på mange år, og da kan det fort gå galt når det virkelig blåser opp. Mange norske seilere er alt for lite opptatt av riggen sin. Rigger står der ikke evig, sier ukens utvalgte, australske Ed Tadzik i Southern Cross Spars på Blommenholm i Bærum, til SEILmagasinet.

ALT PEKER RETTE VEIEN. – Ja, hvordan står det til i seilbåtbransjen akkurat nå?

– Vi har holdt på i Southern Cross Spars i fem år nå, og jeg vil si at det har gått bedre og bedre. Jeg er spesialutdannet innen rigg ved universitetet i Sydney, har jobbet med rigging i mange land og stortrives i Norge, som jeg synes er et fantastisk land å bo og jobbe i. Vi er spesialister på rigg og kan rigge en hvilken som helst båt. Vi driver utstrakt service- og vedlikeholdsarbeid og importerer utstyr fra en rekke internasjonale produsenter. I tillegg har vi butikken vår. Vi er veldig allsidige, noe som har lønt seg, også gjennom finanskrisen. Vi gjorde det like bra i 2009 som i 2008. Nå peker alt den rette veien, sier Tadzik.

– Hva er den største utfordringen i bransjen?

– Det er å få folk til å planlegge riggarbeid i god tid før sesongen begynner. Hvis flere tar kontakt på høsten og vinteren, vil vi kunne møte flere kunders behov. Da kan vi fordele arbeidet på hele året, og kundene vil få en trygg og problemfri seilsesong

– Hva er en god kunde for deg?

– Det kan for eksempel være en litt eldre seiler som gjerne vil oppgradere båten sin og gjøre seilingen mer lettvinn og komfortabel på sine eldre dager, slik at alt føres tilbake i cockpit og han slipper å bevege seg på dekk. Ellers er alle kunder gode kunder, uavhengig av hvor liten, stor eller ny båten er.

– Hva er ditt forhold til seiling og din egen historie?

FEM ÅR I 26 FOT. – Jeg var på besøk i Norge i 1982 og seilte blant annet en fembøring fra Ålesund til Trondheim, en fantastisk opplevelse. Jeg fikk også seile Colin Archer-skøyta LIV og skonnerten SVANEN. Jeg ble forelsket i Norge som land. Og hjemme i Sydney i 1992 bestemte jeg meg for å dra ut på de store havene med min egen trebåt CHRISTINA på 26 fot, bygget i 1947, men i glimrende stand. Jeg seilte halve jorda rundt i fem år, jobbet med rigging i mange land underveis – og endte opp i Oslo i 1997. Siden har jeg vært i Norge.

– Hva tror du om seiling som fremtidssyssel?

– Jeg har mange bekjente som går over fra motorbåt til seil. Det er trenden. Seiling er selve fremtiden. Det tror jeg på.

TAUVERK. – Hva er det største fremskrittet i bransjen?

– Teknologi knyttet til tau. Bare tenk deg hvor mye tauverk som er nødvendig for å seile en båt. Det er ingenting som seiler uten skikkelig tau. Og i dag finnes tau som faktisk strekker seg mindre enn rod. Utviklingen innen tau har vært imponerende.

– Hvem er Norges største seiler gjennom tidene?

– Som australier er jeg ikke i posisjon til å peke ut noen. Det kan jeg rett og slett ikke svare på.

DET MESTE ER MULIG. – Har du noe seilerforbilde?

– Jeg traff en imponerende fyr i en merkelig selvbygd stålbåt med junk-rigg i Tasmania i 1991. Han het Kris og kom fra Tsjekkia. Han seilte uten strøm om bord, og bare åpen ild med en jerngryte over til matlaging. Han beviste at det aller meste er mulig. Han er fortsatt på havet. Sist jeg hørte fra ham var han i Madagaskar.

– Din maritime favorittbok, hvilken er det?

– British Admiralty Ocean Passages for the World.

– Hvis du var statsminister for en dag og kunne gjøre noe for båtbransjen , hva ville du ha gjort da?

– Da ville jeg pålegge absolutt alle seilere å ta en riggsjekk på båten sin!

HAR DRØMMEBÅTEN. – Hva er din drømmebåt, og hvorfor er den det?

– Min drømmebåt er min egen 26 fots trebåt CHRISTINA bygget i Tasmania i 1947, designet av naval architect Athol Burns fra New Zealand. Den ligger på brygga rett utenfor kontoret mitt. Nydelig båt med sjel som jeg har bodd i i flere år. Men hvis jeg ikke hadde hatt akkurat den, ville jeg ha gått for en Fantasy 37.