Flaske uten post

Det virket jo okey egentlig. En stund. Etter hun kom seg fra sjokket. Den plutselige følelsen av å være totalt unyttig. Hånden som slapp uten et verdiget blikk. Det høye fallet. Det harde vannet som ble svelgende mykt snarlig etter landing. Vannet var solvarmt i overflaten.

Det var jo håp. Noen kunne jo finne henne. Noen med hjerte. Noen som trodde hun skjulte en skatt. Et brev kanskje. Med inntegnelser fra et annet menneske fra et annet sted. En slags post i flaske. Flaskepost. Men hun forsto at tiden var knapp. Plastens skjønnhet på havoverflaten er en falmende sak.

Hun forsøker å ligge med pantemerket mot dypet. Men hun må jo hvile. La seg danse i bølgene.

DØD. Sakte blekes pantemerket i solen og blir borte. Hun gir opp. Evigheten forsvinner fra fremtiden. Hun vet. For henne venter 450 år med tregt forfall og oppløst død. Hennes blanke formfullhet mister livsglimtet.

Tiden drøyer midt i mellom himmel og hav, midt i vær og stille. Hun driver stille og umerkelig. Etter er hun ikke lenger alene. Hennes havvei er kommet til et veikryss. Hvorhen hun ser er det likesinnede. Men hun er blitt eldre nå, sliten og desillusjonert. Hun ser ikke glede i de andre.

Noen ser ut til å ha ligget lenge. Lenger enn henne. De bare er. I veien stort sett. I strømkollisjoner blir hun og de andre gamle presset ned i den flytende plastmengden. Over henne smeller de sammen. Knuffer og dytter. De unge flaskene og solblekede båtputene kjemper med desperasjon og fortvilet håp i blikket. Kaver etter luft. Under dem ligger de gamle stille. Lar seg skyve. Ser ned i det bunnløseblå med en følelse av fred. Ser på hverandre og smiler tungsindig.

FORESPEILET. Det var ikke dette hun ble forespeilet. Hun føler seg sviktet av sin midlertidige eier. Hun var jo bare 4 liv gammel. Eplemost i en liten pikeneve, et kort liv i en panteglads halvannen liter med øl og noen lykkelige år som beholder for en samling skjell i et hyttevindu på sørlandet. Nå er hun colaflaske. Pantelappen var hennes billett til evigheten. Hennes reisebyrå. Alt han trengte gjøre var å returnere henne via pantemaskinen og inn i fornyelsen.

Alt han gjorde var å slippe taket. Etter å ha slafset i seg sukkervannet i én slurk. Strekke hånden over skipsrekka, over den svimlende høyden og slippe taket. Ingen retur!

Pst! Husk å pante! Seillandskapet vårt drukner i søppel!