Havet lader opp under isen

Overflaten har blitt bærebjelke. Metertykk og ishard. Kan bære familier på skøytefart og en romslig isfisker inni skjegg og saueskinn. Over er himmelen jordkrummet og knallblå. Solen skinner. Under isen hviler naturen i uendelig stillhet. Turkis og nummenkald menneskepause.

SVART. Natten er stummende nattsvart. Det knaker vennlig i iskanten. Som om isen strekker seg i dormedansen. Ytterst i kanten kjemper bølger og strøm mot kulden om å vekselsfryse og krakelere. Under isen er det masse vann. Vann med fredfullhet i. Søvndorsk torsk. Og numne maneter.

BLÅTT. Sakte gir morgensolen havet en melankolsk stemning av blåtoner. Midt i vektløsheten, like under havtaket svever en manet planløst sakte mot et annet sted. Fri for frykten mot båtkjøl midt i planeten eller den dødelige lyden av motor som nærmer seg. En doven sei passerer. Ut fra det blå, inn i det blå. Det er pausetid i havkanten. De nyter øyeblikk på øyeblikk av tidfull stilletid.

TÅLMODIG.  Seilbåtene hviler tålmodig i sovesalsrekker langs boblehavnene. Kjølen nyter boblekilende undervannstyst. Skuer ut over blåisfarget hav. Et landskap i dvale. Båtene lader opp under pressenning og prøver å overse de ivrige besøkene fra våryre eiere.

UTÅLMODIG. De tripper utålmodig ned landgangen og puster skuffet gjennom nesen, hele lungekapasiteten, når de ser at isen faktisk har vokst siden dagen før. Og skulle den ikke egentlig krympe? Og var det ikke slik at våren var på vei? Og hva skal man egentlig med vinter? Og hva i h… er poenget med all denne havsnerken??

Tålmod seilere, våren kommer, havet lader opp!!