Et brak og masten faller som i slow motion

PÅ FERIE I KARIBIA. Familien Ødegaard med skipper Kristian (29), Helene (28) og Klara (6 mnd) byttet bort barnevognsmafia og barselgrupper i Stavanger mot palmesus og seileidyll ombord på SY HONNINGPUPP II, den kjente Comfort 32 som seilte Atlantic Rally for Cruisers i fjor (Familien Nilsen-Witsø Bjølmer).

Helene Ødegaard forteller her til SEILmagasinet hvordan familien opplevde alle seileres mareritt.

REISEN STARTER. - Den 1. september 2011 landet vi i den Dominikanske Republikk for å overta HONNINGPUPP II i Santo Domingo. Planen var å dra østover og sørover for å møte Kristian sin familie på St.Lucia og feire jul.

Etter en herlig, lat dag på anker på vestsiden av Vieques, fikk vi melding over satelittelefonen om et værvindu for å dra sørover mot St.Croix og Christiansted. Kvelden brukte vi til å gjøre seilklar og få litt søvn før avgang kl 2400. Under stjerneklar himmel og nesten fullmåne satte vi kursen langs kysten av Vieques. Det lille som var av nattbris kom på babord baug, så med ett rev i storseilet holdt vi kursen så høyt opp mot vinden som mulig for å kunne dra nytte av vinden fra øst/nordøst som skulle komme utpå morgenkvisten, samtidig som vi ville sette kurs sørover mot St.Croix.

HAVIDYLL. Etter hvert som vi kom ut fra le av Vieques merket vi økende dønninger fra nordøst, med bølger på toppen av dem igjen. Forholdene var gode og vi motorseilet i 5 knop med ca 10 knops vind på rundt 65 grader. Tiden suste av gårde mens vi styrte med baugen rett mot soloppgangen. Både dønninger og vindstyrke hadde økt utover natten, nå en 3-4 meter bølger og vind på 15 knop. Det var med andre ord en fryd å stå vakt ved roret, men man måtte jobbe litt for å gjøre det greit for de som var nede i salongen. Der føltes dønningene bedre enn i styrebrønnen, men ikke verre enn at leking, bleieskift og amming gikk helt greit for seg. Kristian, som hadde rorvakt på morgenkvisten, plystret og balanserte båten opp og ned i bølgene. Båten var retningstabil og fin, og det som var av sjø, senket ikke båtens fart nevneverdig. Vi fløt for det meste opp og ned på bølgene. Noen ganger var det riktignok veldig langt opp og veldig langt ned.

PLUTSELIG SKJEDDE DET. Plutselig hørte han et brak! Han flytter blikket bort fra bølgene og ser, som i sakte film, masten falle mot styrbord. Det var som når et tre felles i skogen, med omtrent de samme lydeffektene. Og bakenfor mast og seil åpenbarer det seg en grågusten himmel og en sjø som blir pisket hvit av vinden. "Det kan ikke være mulig. Dette er sånn som bare skjer andre!" Nede i kabinen høres også kjempebraket. Nok en stor bølge? "Helene! Helene! Helene!", brøles det fra  styrebrønnen. For alt jeg visste kunne det være en hval som traff oss, men så roper Kristian nok en gang: "Helene, masten er knekt!".

- Derfra skjedde alt veldig raskt og veldig sakte på samme tid. Klara ble lagt ned i seilkøya mens jeg fikk beskjed om å kalle mayday på radioen. Forbi meg løp Kristian ned til verktøykassen ved forpiggen og hentet baufila for å sage stagene, slik at masta kunne frigjøres fra båten. Frykten var at et slag med masta i skroget kunne senke oss. Klara lå skrekkslagen og gråt på sofaen mens jeg kallet mayday på ny. Rolig og tydelig, slik jeg hadde lært det, men hjertet hamret raskere og raskere. "Hvorfor svarer ingen?", tenkte jeg.

HARDT ARBEID. Oppe på dekk forsøkte Kristian å sage fri forstaget/forseilet, men baugen dykket ned i hver eneste bølge og det var vanskelig å holde balansen. Etter et par minutter innså han at det var fånyttes å sage seg gjennom syrefast stål, så han løp ned i verktøykassen igjen for å hente ei tang til å trekke ut splintene med. De satt godt fast som vanlig, og var like sleipe og glatte å få tak på som de pleier å være, men i desperasjonen hentet han frem uante krefter. At masten falt til styrbord, var et lykketreff. Det ville vært umulig å komme til splinten på forstaget hvis ikke. Men så snart den var ute, bar det videre til de neste. Jeg kom opp i cockpiten for å orientere meg og dobbeltsjekke posisjonen vår, men fikk beskjed om å hente en kniv. "Samma hvilken, bare gi meg en kraftig en". Så jeg fant frem den taggete brødkniven fra IKEA og ga den til Kristian slik at han kunne komme seg gjennom de hvite dekslene på vantene. Siden disse lå bøyd sammen med de gjenværende stagene, var det umulig å dra dem oppover, men de måtte av for å komme til splintene.

VANSKELIG Å KOMMUNISERE. Ettersom alle stag var løse, måtte fallene sages av. I mellomtiden stod jeg nok en gang ved radioen for å kalle mayday. Det var som å rope ut i et tomt mørke. Mistanken om at det var en overdrivelse å kalle mayday begynte å murre i bakhodet. Kanskje det var derfor det ikke kom noen svar? Eller var det noe galt med VHF-en? Lettere febrilsk begynte jeg å skru på squelchen. Samtidig hørte jeg Kristian rope at fallene var kuttet, men at bommen satt fast i rekkestøttene, og måtte løftes over bord. Jeg fikk lagt fra meg Klara og løp opp for å hjelpe til, og i løftet oppdaget vi også at bomfestet ved masten hadde knekt. Med litt koordinert innsats fikk vi bommen, med seil og det hele, over bord. Sekundene før Kristian slapp det siste fallet, vurderte han hvorvidt det ville være mulig å trekke med seg masten. Eller i det minste  klare å berge seilene. "Slipp taket!", nærmest kommanderte jeg. Masta sank vanvittig raskt. Tilbake stod vi, sjokkerte og lettet på samme tid, nå som mannskap ombord i en motorbåt!

FØLELSENE SLIPPER TIL. Kristian fortsatte som styrmann mens jeg og Klara forsøkte å roe nervene i salongen. På hver vår post satt vi ganske så tomme, men etter hvert begynte inntrykkene og tankene å komme. Kristian satt med et sterkt visuelt bilde av det hele, mens jeg egentlig ikke forstod hva jeg akkurat hadde vært med på og kjente meg egentlig ganske så sinna. På hvem eller på hva var ikke så lett å si, men det føltes så utrolig urettferdig og kjipt.

Etter en drøy time kom vi til Fredriksted (St. CRoix, USVI), en by som ikke har stort å by på for en seiler. Der er kun en betongbrygge for cruiseskip, og bukta er mindre egnet for ankring. Kun én annen seilbåt var å se. Vi hadde fortsatt jollen pakket sammen på dekk, men vi orket ikke tanken på å pumpe opp den, så i striregn og tordenskyer fikk vi ut fenderne og la oss inntil cruisekaia, så langt inn mot stranda som mulig. Motoren ble slått av, energien rant ut av kroppene våre, og så kom tårene.

HVORFOR MASTEHAVARI? Hele helgen ble brukt til analysering og gjennomgang av hendelsesforløpet. Om igjen og om igjen. En ganske nyttig øvelse, for vi husket stadig på nye ting og gjorde en del betraktninger av hvordan vi handlet.

Årsaken til hvorfor masten falt, fant vi ut av etter en tur på dekk: mastefestet til undervantet på babord side hadde røket tvers av, og restene lå heldigvis igjen ved mastefoten. Uten dette "beviset" ville vi strengt tatt ikke kunne forstått hvordan det hele hang sammen, men ved nøyere studering av festet fant Kristian ut at innfestningen til T-kroken var blitt utvidet ved bruk av en vinkelsliper av den siste riggeren ombord. Dette svekket hele festet og dermed var det ikke store kreftene som skulle til før det røyk. Sant å si så hadde storseilet vært oppe i kun åtte timer siden festet og undervantet ble byttet - og vi hadde ett rev i seilet hele tiden. I dette tilfellet skulle det med andre ord ikke så mye belastning til før katastrofen inntraff.

Ellers kom vi frem til at en liten fiskekniv i slire montert ved roret er altfor puslete om man først skulle trenge en kniv. En skarp, taggete og rustfri kniv gjorde nytten som redskap for oss, både for å kutte fall og for å komme gjennom dekslene på vantene. Når det er sagt, kommer vi aldri til å ha slike deksler på vantene igjen.

RESERVE-VHF. Når det gjelder radiokommunikasjonen og den manglende responsen, må vi bare beklage alle ukvemsord som gikk i retning kystvakten på St.Croix all den tid vi gjorde den klassiske feilen de fleste med antenne i mastetoppen gjør under slike omstendigheter: Antennen var festet i masten og masten var på vei mot havets bunn, mens reserveantennen fortsatt ligger fin og ubrukt i akterlugaren. Vår håndholdte VHF rakk ikke inn til land, så heller ikke den kunne brukes der ute.

ALDRI GODT NOK FORBEREDT. Hvordan man reagerer i en akutt nødsituasjon vil være helt individuelt. Jeg er glad for at Kristian holdt hodet kaldt og håndterte situasjonen omtrent etter oppskriften, og det er han selv også. Så hadde vi faktisk noe igjen for alle kveldene med Yachting Monthly, Jimmy Cornell og Nilgel Calder sine bøker  om jordomseilling. Likevel sitter vi igjen med følelsen av at vi burde vært bedre forberedt i praksis. I det minste burde vi ha trent på en nødsituasjon med redningsflåten, og kanskje lagt inn noen nødnummer på sattellittelefonen.

Men nå er det snart jul. HONNINGPUPP II blir passet godt på av våre nye venner i Green Cay Marina på St.Croix, mens mannskapet seiler i (forhåpentligvis) lunt farvann rundt St.Lucia, St.Vincent og Grenadinene. Ny mast er på vei, og vi gleder oss til fortsettelsen på eventyret vårt ombord i HONNINGPUPP II! God jul og godt nyttår!