Raske beslutninger på korte baner

Artikkelen ble første gang publisert i SEILmagasinet nr. 3-2019, og er nå hentet frem og åpnet opp for deltagerne i Mesterens Mester frem til 15. oktober. Denne saken er andre del av tre. Alle tre sakene blir republisert her på SEILmagasinet for Mesterenes Mester.

En ligaseilas består av to bidevind- og to lenselegger på en pølsebane, og når tiden en seilas skal vare er estimert til 12–15 minutter, betyr det at du bruker kun tre til fire minutter på hver legg. På denne tiden skal du finne ut smartest mulig strategi og taktikk, samtidig som du skal få båten til å seile fortest mulig og få alle manøvre til å sitte hundre prosent teknisk. Mye skal med andre ord klaffe om du skal lykkes i ligaseiling – det er en utfordrende og svært intens form for seiling.

En viktig evne er å kunne ta raske beslutninger. Handler det derfor kun om å seile på intuisjon og etter magefølelsen, eller finnes det noen almenngyldige «guidelines»?

Etter tre sesonger med denne typen seiling, har det faktisk utkrystallisert seg ulike oppskrifter for hva som er lønnsomt og gangbart – på samme måte er det blitt etablert sannheter om hva som ikke er så smart å gjøre. Det er i alle fall konklusjonen etter at SEILmagasinet har snakket med tre seilere som alle har hatt suksess i seilsportsligaen; Kristoffer Spone fra KNS, Jostein Grødem fra Åsgårdstrand og Pål Tønnesson fra Moss.

Ventetiden før start kan gi nyttig informasjon

En ligaseilas starter i det øyeblikket du går om bord i RIB-en du skal vente i inntil det blir ditt lags tur til å komme om bord i J/70-en for å starte en seilas. Som regel får du anledning til å følge hele den forutgående seilasen fra RIB-en du sitter i, og det kan gi deg nyttig informasjon om det for eksempel er en side av banen som er favorisert, om vindkastene kommer mer fra høyre enn normalvinden – eller motsatt, om det er strøm, om linjen er skjev og så videre – alle disse tingene du så gjerne vil ha litt kunnskap om før du starter. Å følge godt med fra RIB-en kan gi nyttige aha-opplevelser med hensyn til hva som kan være lønnsomt ute på banen når det blir din tur til å seile.

– Vi følger spesielt nøye med den båten vi skal overta når den nærmer seg målgang. Blant annet spotter vi om spinnakeren har noen rift, og vi følger nøye med på hvordan spinnakeren kommer ned og berges. Da vet vi om det er en spinnaker som vi må ha opp før vi starter, eller om vi til nød kan la den ligge om det er trangt med tid, sier Kristoffer Spone.

– Kommer den dårlig ned, er det første vi gjør etter å ha overtatt båten, å hive opp spinnakeren og pakke den ned på vår måte. Ser vi at den kommer rett ned i bagen og at det siste som kommer inn, er halshjørnet, så tenker vi at det er greit.

– Mens vi venter forsøker vi også å danne oss et bilde av startlinjen og hvor det lønner seg å starte, forteller Kristoffer Spone.

Båtbyttet er viktig

En rutine alle de tre seilerne har når de overtar en båt, er å spørre om det er rift i spinnakeren og om noe er galt med båten.

– Det er et lurt spørsmål å stille. For det første vil du jo gjerne seile med en båt som er hundre prosent i orden, men om noe galt er skjedd og du ikke spør, kan du jo også havne i en situasjon der du blir stående ansvarlig for skaden og i verste fall må punge ut med noe, sier Kristoffer Spone.

Pål Tønnesson forteller at alle på laget til Moss Seilforening har sine spesifikke oppgaver i forbindelse med et båtbytte. En av mannskapet skal spørre om tilstanden til spinnakeren og sjekke og pakke den. Rormannen har ansvaret for se at alt knyttet til roret er OK. Alle sjekker sjakler og bolter innenfor det området av båten de har ansvaret for, og alle rydder opp der de hører hjemme om bord.

– Alle har sine helt spesifikke oppgaver og i løpet av kort tid har vi på denne måten gått over alt utstyret om bord. Vi sjekker også at det er merke på tackline og baugspryd slik at vi kan pre-brase spinnakeren riktig når vi kommer opp til toppmerket.

En viktig detalj som alle de tre har oppmerksomhet rettet mot, er å sette skjøtløperen til fokka der de vil ha den. Det er ulik filosofi ute og går med hensyn til hvordan fokka skal skjøtes, så det gjelder å få den satt på sin måte.

– Vi setter som regel skjøtløperen lengre frem enn alle vi overtar båten fra, sier Kristoffer Spone.

– Hvorfor?

– Alle fokkene er litt forskjellige, de er mer eller mindre brukte og har ulik dybde. Så vi ruller alltid ut fokka og vurderer den. Vi ser etter den generelle dybden i seilet, og vi ønsker å ha lit «mat» i fokka for å få akselerasjon i båten. Og så ser vi på spalten mot storseilet og hvordan fokka slipper i akterliket.

Minuttene før start går til å velge startsted

Jostein Grødem forteller at noe av det første de gjør etter å ha overtatt båten de skal seile og fått ryddet opp i den, er å forsøke å danne seg et bilde av hvor på banen det lønner seg å seile; om det er høyre, midt på banen eller venstre banehalvdel som vil lønne seg på den første kryssen.

– Er det høyre banehalvdel som gjelder, vil vi nesten uansett hvordan linjen ligger ikke starte helt i le. Starter du i le er det alltid vanskelig å få slått over til høyre banehalvdel. Er det litt lengde på startlinjen, tar vi en siktelinje på linjen mot land for å få litt kontroll på den. Og så sjekker vi selvfølgelig om linjen er rett eller skjev i forhold til vindretningen.

– Vi vurderer hele tiden hvor båtene hoper seg opp på linjen og forholder oss til det, sier Grødem.

Kristoffer Spone har alltid prioritert startene høyt. Det er selve grunnlaget for et godt resultat, og i seilsportsligaen mener han de er viktigere enn vanlig på grunn av de korte banene. Men han har en litt annen tilnærming til starten enn Grødem.

– Straks vi har overtatt båten, går vi rett inn i startboksen og forsøker å finne ut av hvor på linjen det lønner seg å starte. Er det en fordel i lo eller le, går vil «all in» for å starte der. Vi «safer» ikke, målet vårt er å vinne starten der det lønner seg å starte. Det har vi ofte tjent på, men også tapt, for det kan skje at dersom du vinner starten, klarer du likevel ikke å komme til den banehalvdelen du ønsker å seile på.

– Det vi ofte har opplevd, er at om du vinner lestarten, så kan du klemme til slik at du tvinger båten til lo for deg til å slå ganske fort etter start. Ligger vi i posisjon til det og er det lille, nødvendige foran lobåten, kan vi pine nesten til vindøyet og få båten til lo for oss dit vi vil. Vi har prøvd å være konservative ved å starte på midten av linjen, men har funnet ut at det egentlig bare er tull. Du må gå hundre prosent inn for å starte der du mener det er mest lønnsomt.

Han forteller at de psyker seg opp før start.

– Vi sier til oss selv at vi er flinke og at vi skal vinne starten!

Pål Tønnesson vil også helst starte der det lønner seg å starte, men de vurderer konkurrentene.

– Vi vet jo hvem vi skal seile mot i seilasen vår, og da vet vi også hvem vi har lyst til å starte til le eller lo for – og hvem vi ikke vil har rundt oss. Vi ser an konkurrentene litt med tanke på hvem som har for vane å seile høyt og hvem som seiler lavt. Og så gjelder det å time starten så godt som mulig; å treffe linjen og ikke tjuvstarte. Å tjuvstarte er ganske dumt i så små felt og på så kort bane. Det er en hårfin balansegang, sier han.

Timing er viktig i starten

I likhet med Åsgårdstrand-laget til Jostein Grødem er det også sjelden at seilerne fra Moss velger å starte helt i le. Spesielt om de har mistanke om at det skal komme en høyredreing.

– Da kan det være tungt å ligge helt i le og ikke ha noen mulighet til å slå, sier Tønnesson.

– Hva gjør dere da?

– Ligger vi fremst i le og det kun er en eller to båter som har slått, kan vi slå oss til ro med det, men har resten av feltet slått og vi har en båt til lo for oss som hindrer oss, må vi vurdere om vi vil stagvende og gå bak båten til lo for oss. Om vi da ikke er i posisjon til å seile høyt og pine, slik at lobåten til slutt må gi tapt og slå. Hvis vi starter i le fordi det lønner seg, men også vet at det lønner seg å gå over til styrbord banehalvdel, prøver vi å starte så tett på båten til lo for oss som mulig, og innlede med å seile høyt med en gang, slik at vi får rom til å slå fordi lobåten enten må stagvende før oss eller faller ned i fisen vår. Men det gjelder også at en slik manøver ikke resulterer i at vi seiler mye saktere enn alle de andre båtene som seiler fritt og taper terreng til dem. Seiler vi for å vinne høyde, gjelder det å finne den rette VMG-modusen. Det gjelder å finne den rette balansen mellom høyde og fart, men det er ikke lett.

J/70-en har et lite kjølareale og et lite ror, og derfor gjelder det hele tiden å ha litt sig i båten og ikke stoppe helt opp i starten. Skal du i gang igjen etter å ha ligget helt stille, vil båten drive sidelengs før det blir etablert strømning over kjøl og ror som gir båten styring.

– Det gjelder å ha kontroll på dette og unngå at du blir låst og får en båt i le for tett opptil. Du må forsvare posisjonen din slik at du hele tiden kan manøvrere og holde siget i båten, sier Jostein Grødem.

Tjuvstarte vil han helst ikke, men det skjer.

Ingen nøling på kryss

En kryss som kun varer i noen minutter, gir ikke rom for nøling. Beslutninger må tas kjapt. Hvem som tar dem varierer. Om bord hos Kristoffer Spone er det Christen Horn Johannessen som er taktiker.

– Hvem som tar beslutningene om bord, kommer an på hvordan laget er satt sammen. Har laget en sterk taktiker, som vi har i Christen, er det han som bestemmer at NÅ!, nå slår vi. Og da slår vi. Det er ingen nøling. Du kan ikke vente et sekund; da kan det allerede være for sent. Hos oss er det slik at rormannen styrer, #2 om bord gir informasjon og taktiker bestemmer. Det er kun i tette båt-til-båt-situasjoner at jeg bestemmer manøvrene, sier Kristoffer Spone.

Har ikke laget en dedikert og sterk taktiker, blir det gjerne til at det er rormannen som tar de fleste beslutningene. Men det er egentlig en gammeldags måte å seile på, for rormannens primære oppgave er å holde fart i båten og plassere båten i best mulig posisjon i forhold til konkurrerende båter. Blir det bestemt å ta et leslag, er det rormannen som må styre båten slik at man havner i en best mulig posisjon med størst mulig fart når slaget er fullført.

– Vi taper ikke så mye på å slå, kanskje en båtlengde eller to. Å seile riktig på vinden kan være viktigere enn å unngå å stagvende, sier han.

Å tenke strategisk blir det lite rom for på en kort kryss. Grødem sier at du bare må forsøke å gripe muligheten som byr seg der du er, og forholde deg til de andre båtene. En stor plan før start kan lett gå i vasken fordi andre båter endrer forutsetningene og scenariet. Det du imidlertid bør ha en tanke om før du kommer dit, er hvordan du ønsker å komme inn mot toppmerket og runde det.

– Vi begynner å forberede rundingen ganske tidlig på kryssen, sier Grødem.

– Har du startet helt i le og hele feltet er på vei over mot merket, er det veldig greit så lenge ingen har gått over layline. Da er det båten i lo som har plass for merket. Da har det vært fint å starte i le, ikke minst om venstre banehalvdel i tillegg har vært favorisert og kanskje har bydd på et vindskift mot venstre. Men blir du presset over layline eller det har vært en fordel på høyre banehalvdel, da er det kjørt. Så vi begynner ganske tidlig å forsøke å se for oss hvor vi vil være i rundingen. Om det blir noen åpninger, om vi går foran eller bak styrbordbåter – eller om det er rom for å ta leslag og stå opp til merket, sier han.

Kristoffer Spone sier dette:

– Kommer du inn til toppmerket for babords halser, noe alle taktikere har lyst til, må det være rormannen som bestemmer når situasjoner oppstår. For du må ikke kollidere i andre båter. Som rormann har jeg ofte fått kjeft fordi jeg ikke har turt å gå inn foran styrbordsbåter, men det er rormannen som må bestemme om man skal gå foran, gå bak eller slå i le. Vi har prøvd det motsatte; at taktikeren bestemmer dette, men da blir det noen sekunders nøling – og så smeller det!

– Når du kommer for babords halser og du ser at du nesten går foran styrbordsbåten som står opp til merke, da lønner det seg nesten alltid «å tre» båten inn foran styrbordsbåten med et leslag. Du har lov til det innenfor tre båtlengder-sirkelen så lenge du ikke hindrer styrbordbåten. Det gjelder å komme så tett på lobåten som mulig uten å bryte noen regler, sier Spone.

Det er Jostein Grødem enig i.

– Det gjelder å pushe så tett på som mulig.

På den annen side, man har sett nok av tilfeller hvor leslaget er blitt tatt tidligere nede i rekken av styrbordsbåter som kommer opp til merket, med det til resultat at lebåten ikke står opp merket – eller forsøker å pine seg opp til det uten å klare det helt – og så ender det bare med at båten i le enten må ta en kuvending eller berører merket. Kommer du inn mot merket for babords halser, skal du vite hva du gjør, kjenne kappseilingsreglene og passe på å ha nok plass.

– Ved runding av det første kryssmerket er feltet gjerne tett samlet, og da gjelder det å planlegge rundingen godt slik at du kommer rundt merket med god fart. Så lenge feltet er samlet, spiller det egentlig ikke så stor rollen om du runder som nummer to eller fem. Det er hvordan du kommer ut av rundingen, som er viktig, mener Pål Tønnesson.

Mye kan endres rett etter runding.

Tålmodighet og lav risiko lønner seg på lens

– Det gjelder å innse når du kan angripe og når du kan ta det med ro, sier Pål Tønnessom om det nærmeste minuttet etter rundingen av toppmerket.

– Selv om du ligger på 4. plass etter 1. kryss, betyr ikke det at du skal splitte fra feltet.

Ofte tenker man jo at man må gjøre noe annerledes enn båtene foran seg; at man ikke bare kan seile etter dem, for da kommer man aldri forbi dem.

– Ikke få panikk, råder Tønnesson.

– Prøv å ta den første båten først, prøv så å ta den neste. Ta det med ro og sørg for at alle om bord gjør oppgavene sine. Seil jevnt og fort med lav risiko. Plutselig er det en båt som gjør en feil, for det er mange lag som gjør feil der ute. Det er bare å forsøke å være det laget som ikke gjør feil – og da kan du angripe når du ser andre gjør en feil!

Det blir litt som en løve som ligger og venter på byttet sitt. Angrip når det er på sitt svakeste!

En kjent strategi for dem som runder bak og følger etter feltet, er å seile så lavt og fort som mulig. Målet er å komme så tett på båtene foran, og hindre dem i å jibbe. For med retten til veien for styrbords halser, må båtene foran holde unna for deg om de skal eller har jibbet. På den måten kan du låse konkurrentene og tvinge dem til å jibbe først når de er forbi layline til merket. Og da kan du jibbe når du selv ønsker det for å få perfekt kurs ned mot rundingsmerket.

Jostein Grødem mener dette er den beste angrepsstrategien på lens, spesielt om det kun er ett bunnmerke. Er det en gate, slik at du kan velge hvilket av to merker du vil runde, blir valgmulighetene når du kommer mot merket, litt større.

– Jeg synes det er best å jage etter båtene foran og heller være helt oppe i dem ved bunnmerket, fremfor å måtte jibbe to ganger ekstra i et forsøk på å passere dem. Det er en risiko for å kunne tape på det i stedet, sier Grødem.

Kristoffer Spone er helt enig.

– Det viktigste er å få sakene opp i rundingen, få rullet inn fokka og få gennakeren til å stå – og så ha is i magen til å bestemme seg og foreta seg noe som er kalkulert. Mener du at dere skal jibbe rett etter runding, må dere ha snakket om det på kryssen oppover, men like fullt gjelder det å ha fått gennakeren opp og under kontroll før dere eventuelt jibber. Det er første prioritet.

Om Spone skulle runde som nummer tre eller dårligere, vil han gå for å «lavde», som de kaller det om bord hos dem. Det er i prinsippet det samme som å ta høyde på kryssen uten å miste for mye fart, men på lensen dreier «å lavde» seg om seile så lavt som mulig uten å miste fart. Han vil i likhet med Tønnesson og Grødem følge feltet og «lavde», og for å få et så godt utgangspunkt etter runding som mulig, har han følgende knep:

– Det tar alltid litt tid å få opp spinnakeren og få den til å fylle, og når strategien vår er å gå lavt, legger jeg båten ned på plattlens mens gennakeren heises, for så å loffe opp og få den til å fylle når den er oppe. Da kan vi ha vunnet verdifulle metere mot le som kan gi oss et fint spor.

Kristoffer Spones mål på lensen er å gjøre det så enkelt som mulig og aller helst bare jibbe en gang, og komme inn til lemerket for babords halser.

– Mange ganger når vi har rundet først med god margin, har vi ofte forsøkt å jibbe etter merket for så å jibbe ganske raskt tilbake igjen, slik at vi får et spor et stykke til le av feltet. Erfaringen vår er imidlertid at vi ofte har tapt i jibbene, og risikoen for å gjøre det er størst om båten har en sliten gennaker. Målet vårt er å minimalisere risiko på lensen, sier Spone.

Utgangen av rundingen er viktigere enn inngangen

Kristoffer Spone vil helst komme ned til runding av lemerket for babords halser.

– Kommer du for styrbords halser, må du ofte ta en «brekksladd» rundt merket, og da taper du mye fart når du skal i gang på kryssen. Husk at utgangen fra merket er mye viktigere enn inngangen. Vi vil helst komme for babords halser og ha noen båtlengder å falle ned på plattlens mens vi berger spinnakeren, for deretter å runde merket uten å svinge for brått. Når du runder på en slik måte, får du fart ut på kryssen, og da gjelder det å klemme til mot eventuelle båter som er til lo for deg.

Han mener du kan «drepe» mange båter i rundingen på den måten om du har fart og kontroll.

– Du kan kontrollere hele feltet som runder på den måten, og er det noen som slipper seg ned bak deg etter runding, er det bare å gi gass igjen ved å stå litt lavere, gå over dem og hindre dem i å få slått.

Ulempen ved å komme til merket for babords halser er gjerne at du må gi plass til båter som kommer for styrbords halser eller som ligger innenfor deg.

Består rundingen av to merker, «en gate», stiller det seg noe annerledes. Da kan du velge det av de to merkene som gir deg plass for merket eller best runding uten å bli forstyrret – eller det merket som gir deg raskest og lettest adgang til den banehalvdelen du ønsker å seile på på kryss nummer to.

Angrep eller forsvar på 2. kryss

På 2. kryss er avstanden mellom båtene gjerne større enn på den første kryssen. Det er også lettere å velge å seile på den banehalvdelen du i utgangspunktet ønsker, du er ikke så klemt og låst som du gjerne er rett etter starten på 1. kryss.

For de fremste båtene gjelder det å forsvare plassen sin, og det er alltid et dillemma for båt nummer én, når båt nummer to og tre velger hver sin banehalvdel. Da må du vurdere de to konkurrentene, hva du tror om banen og hvor det lønner seg å gå, og så velge hvilken av de to båtene du vil prioritere å passe på.

Å ligge et sted mellom konkurrenten og merket har i en årrekke vist seg som en god strategi når det gjelder å forsvare en ledelse, men det å ligge midt i banen i et forsøk på å kontrollere begge fløyene, kan også gi det til resultat at du går glipp av de fordelene det å ligge på fløyen kan gi. Dessuten må du ta flere slag om du velger å seile på midten av banen.

På kryssen har du en mulighet til å styre konkurrentene dit du vil ved å slå på topp av dem – eller velge å ikke gjøre det. Du kan slå på topp for å tvinge en konkurrent til å stagvende og seile i en retning du selv mener er ugunstig, og på den måten forsvare banehalvdelen din. Eller du kan la være å slå på topp om du mener konkurrenten er på vei over til det du mener er feil banehalvdel eller vil være en ugunstig posisjon i forhold til din.

For båtene bak som er i angrepsposisjon, gjelder det å seile i fri vind og få anledning til å seile på og utnytte vindkantringer og vindkast uten å bli forstyrret av båtene foran – i håp om å ta innpå – noe konkurrentene foran gjerne vil forsøke å forhindre deg i å gjøre.

Veldig ofte blir siste utvei i et forsøk på å ta igjen båtene foran, å seile på motsatt banehalvdel av dem. Du må rett og slett bare ta en sjanse. Det har ofte et snev av bingo over seg, for som regel er det en god grunn til at båtene foran seiler på den delen av banen som de gjør.

Den siste lensen til mål

Stikkord for annen bidevind er at den handler om å forsvare seg eller å angripe. Det samme gjelder på den påfølgende lensen. De som runder bak, må forsøke å seile slik at de kan hindre båtene foran i å få jibbet, mens de som ligger foran må seile fort, fritt og lavt nok for å forhindre at det skjer.

Eller du må forsøke å jibbe vekk fra feltet, og håpe på bedre tider på motsatt banehalvdel. Og i tette situasjoner kan det å komme inn til mållinjen for styrbords halser være helt avgjørende og løfte deg en plassering på resultatlisten.

I en ligaseilas går man i mål på lens.

– Og da gjelder det å seile mot det merket som er nærmest. Gå til det merket du ville ha startet ved under de gitte forholdene, seil sikkert inn mot mål og seil på båten du har bak, sier Kristoffer Spone.

Jevnt gode resultater er viktig

I seilsportsligaen seiles det i heat med fem og fem båter.

– Har du ambisjoner om å ligge i toppen, er en 3. plass for dårlig. Det er dessverre kun 1. og 2. plasser som må kunne sies å være et godt resultat, sier Kristoffer Spone.

– Det viktigste er ikke å vinne hver eneste seilas, men å være jevn. Jeg synes mange har en tendens til seile med for høy risiko for å knipe seieren i en seilas. Det kan i stedet resultere i at seieren glipper og at en eller to båter til slipper forbi som følge av et feil valg eller feil i en manøver som du strengt tatt ikke behøvde å ta. «Stay out of trouble» selv om du har retten til veien, det er en god regel det kan lønne seg å følge, sier Pål Tønnesson.

Han viser til at en ligarunde består av opptil 14–15 flighter, og at jevne plasseringer i toppen er viktig. En 5. plass kan koste dyrt; du skal vinne mange seilaser for å hente inn de poengene en 5. plass gir. Veien til 10 poeng kan bestå av en 5. plass og fem 1. plasser. Veien til 10 poeng på seks seilaser kan også bestå av to seire og fire 2. plasser. Det kan være en lettere måte å få de samme poengene på enn å måtte vinne fem seilaser.

I seilsportsligaen gjelder det hele tiden å ha en tanke for seilasen du er inne i, men du må også tenke på hva valgene du tar vil ha å si for sammenlagtresultatet.

I seilsportsligaen er det å være blant de fire beste et viktig poeng. I eliteserien gir det en plass i Sailing Champions League, mens en plass blant de fire beste i 1. divisjon gir opprykk til eliteserien. I eliteserien i 2018 måtte man ha en 2,07. plass i gjennomsnitt for å komme på 4. plass sammenlagt. For å unngå nedrykk, det vil si for å komme på 11. plass i eliteserien, måtte du ha en 3,5. plass i gjennomsnitt gjennom hele sesongen.

Jevnhet er viktig, og for et lag med høye ambisjoner kan en 5. plass være ødeleggende. På den annen side; for et lag som kjemper i bunnen av tabellen, kan en 1. plass bety svært mye og være redningen for å unngå nedrykk.

EKSPERTER

Disse ekspertene har bidratt med tips til denne artikkelen:

Kristoffer Spone, vinner av Sailing Champions League i 2016 og mesternes mester i J/70 i 2018.

Jostein Grødem, deltager i alle årganger av seilsportsligaen og vinner av mesternes mester i 2017.

Pål Tønnesson, som var med på Moss’ lag som vant 1. divisjon i 2016 og eliteserien i 2017.

Foto: Morten Jensen.

Det meste skjer i starten og rundingene

Dommerne har mest å gjøre i starten og rundingene. Det er der de fleste strafferundingene blir utdelt.

Lær å mestre liga-seiling

En J/70 kan seiles på ulikt vis, men det er generelle og grunnleggende oppskrifter. I det følgende forteller tre forskjellige seilere litt om hvordan de håndterer en J/70 i ulike situasjoner.