Havari i kuling

Som en fireåring i lekebutikken står jeg og hopper opp og ned av spenning og glede i det Sigurd og Audun legger til kaia i Drøbak med «Pelagica», vår Jeanneau Sun Odyssey 34,2 som har fått en extreme makeover i det siste. Jeg og Susanne dytter båten fra kai og hopper om bord. August er fortsatt stuck i forsvaret, så vi er bare fire per nå.

Les første reisebrev fra Thor Due: Havari i kuling.

Lang prosess

Endelig, endelig, endelig er vi i gang! Etter å ha boret, skrudd, krøpet, grublet, skrubbet, handlet stoffet og ikke minst administrert, ringt, skrevet, mailet, innkjøpt og lekt byråkrat er båten på vannet og i retning nordover. Eller strengt tatt er vi på vei sørover, men bare fram til Lindesnes. Så skal vi helt til 74. breddegrad og Bjørnøya.

Første problem: riggen

Gleden blir allikevel noe amputert da det viser seg at vi har nye problemer med riggen. Genoafallet tvinner seg rundt forstaget når genoaen rulles. Jeg klatrer opp i masta, og møter et lite morsomt syn. Forstaget, som vi nettopp hadde fått byttet hos With Marine, er blitt deformert. Årsaken er at lederen for fallet, en ring som sørger for at fallet får riktig vinkel, er blitt montert for høyt oppe. 

Dette har vi hverken tid eller råd til. Jeg ringer Pål hos With Marine. Han er superbehjelpelig som vanlig. Jeg sender noen bilder, og Pål svarer at dette må byttes på garantien. Han får tak på et verksted i Stavanger og en gammel kollega som er på ferie i samme by med mulighet for å hjelpe oss.

Andre problem: motoren

I det vi er kommet oss rundt Lindesnes blåser det opp til litt friskere vær. Frisk bris til liten kuling fra vest, altså midt i fleisen. Den 20 år gamle genoaen vi har om bord har begynt å rakne i sømmene, og sammen med et ødelagt forstag er den uaktuell. For å rekke avtalen med riggverkstedet i Stavanger må vi ta i bruk motoren.

Det er blitt kvelden og jeg ligger nede og sover mens vi tøffer for motor utenfor Ogna. Eller, jeg prøver i alle fall i det baugen løfter seg på bølgene og stamper ned i neste bølgedal med brak. I halvsøvne hører jeg at motoren stopper. «Så bra», tenker jeg et sted i drømmeland. «Nå har sikkert Sigurd og Audun fått god vind og satt seil». Så hører jeg Sigurd:

- Nå sliter vi!

Audun røsker tak i meg får meg opp på dekk. Motoren har stoppa, men heldigvis er vi uten fare for å drive på land. Vi får opp storseilet og setter stormfokken på kutterstaget. Dette er startfasen på en lang krysslegg. Hverken høyden eller farten er verdt fem flate øre, men det går i alle fall framover. Bare veldig, veldig sakte. Natta blir lang.

Neste dag forsøker vi motoren på nytt, men den er død. Det viser seg at impelleren som pumper kjølevann er gåen, og vi frykter at motoren er blitt overopphetet. Vi bytter impeller, og med høy forventning vrir vi om tenningen og trykker på startknappen. Motoren harker lik en 70-åring som har røyka to pakker sigg om dagen siden han var 16. Så sovner den stille inn.

Vem kan segla förutan vind?

Vinden dør sakte. Bølgene ruller fortsatt. Susanne spyr, så spyr Sigurd. Det blir pasta med smør og ketchup til middag. Med huet ned i motorrommet forsøker vi å lufte dysene og pumpe diesel med håndpumpa, men det kommer ingenting. Vi pumper hardere. Ingenting. Jeg pumper til fingrene blør. Fortsatt ingenting. Så prøver vi å pumpe med startmotoren. Ingenting. 

Nå er vinden helt borte, bare bølgene står igjen. En cabincruiser kommer mot oss og seiler i en sirkel rundt «Pelagica».

- Hei! Vi har fått motorstopp og driver sakte mot land. Kan du hjelpe oss med slep inn til nærmeste havn? roper vi over vannet.

Mannen i den svære motorbåten ser skeptisk ut. 

- Dere har jo seil! svarer han hånlig. 

Mannen er en middelaldrende sunnmøring. Hun som trolig er kona later som om hun ikke har sett oss og tar med seg ungen ned under dekk.

- Det er ingen vind, bare strøm! roper vi tilbake.

- Njæææ… Jeg har ikke tid til dette.

Sunnmøringen drar på det mens han tar en runde til rundt «Pelagica». Så roper han:

- Dere har jo seil. Da får dere bruke dem!

Mannen gir gass og stikker av gårde. På en havarert seilbåt står fire slitne og forbanna ungdommer. Litt tidligere på dagen gikk en tysk seilbåt på grunn bare en halv nautisk mil unna. Selv om vi hverken hadde motor eller full seilføring tilbød vi oss å hjelpe over VHF. For oss er det en selvfølge å bistå andre som trenger hjelp. Tydeligvis tenker ikke alle sånn.

Ikke medlem

Vi kaller opp kystradioen og blir satt over til redningsselskapet. Det obligatoriske spørsmålet kommer selvfølgelig:

- Dere er vel medlem av redningsselskapet?

Vi har høy båtforsikring, vi har tegnet egen ekspedisjonsforsikring, vi har brukt titusenvis på sikkerhetsoppgraderinger, men medlemskap i redningsselskapet hadde vi av en eller annen grunn oversett. Det vil koste rundt 30 000 for oss å få slep når vi ikke er medlem. Vi sier at vi ser an situasjonen og lover å ringe opp senere. Det er tross alt en svak bris over vannet nå. Vi kan snu og sette spinnaker østover igjen.

Endelig hjelp

Men etter en liten stund kommer noen nye motorbåter. Denne gangen får vi slep. I alle fall et lite stykke. Det er motsatt vei av den vi skal, men det er mot en havn. De siste tre nautiske milene kan vi seile med spinnaker på en svak bris inn til Sirevåg. Vi legger til kaia med stormfokken.

Sirevåg må være det stikk motsatte av den overlegne cabincruiseren fra dagen før. Det er ikke noe problem at vi legger oss til på fiskekaia. Og klart vi kan få landstrøm fra husveggen til de fastboende! Og vi må bare si ifra hvis vi er kalde og trenger noe varme i båten! Morgenen etter får vi hjelp til å ringe alle mekanikere i omegn som kan noe om Yanmar-motorer. Til slutt får vi hjelp av Finn. En pensjonert fisker og dieselmekaniker. Finn lever for å fiske sjøkreps og hjelpe uheldige fritidsbåter som kommer innom om sommeren. Vi er den tredje så langt i år.

Båtfolkets helt

Vi oppdager at grovfilteret på dieseltanken er tett. Finn instruerer oss mens han forteller om hva han har opplevd. Han hadde sett oss ute på sjøen dagen i forveien, men ikke hørt noe på VHF-en. Den har han skrudd av fordi det er så mye tullprat på den. 

- Men jeg fikk bruk for den en gang. Det var da båten min brant ned ute i Nordsjøen 50 mil fra land.

Brann er et stikkord i livet til Finn. Noen år etter båtbrannen forsvant høyrearma som et resultat av koldbrann. Han skrur med venstrehånda mens han holder lommelykta med protesen. Innimellom oppdager han noe nytt med motoren og mumler det dobbelt opp.

- Det kommer bare luft her. Det kommer bare luft her. Skru litt med 17-nøkkelen på den mutteren der. Skru på den mutteren der. Her var det helt tett. Helt tett. Skru på startmotoren. Skru på startmotoren.

Finn kan faget sitt. Han har Yanmar-motor selv, og med et dieselforbruk han anslår til en kubikkmeter i måneden, har han skiftet noen filtere før. Et par timer seinere går motoren taktfast som ei sveitsisk klokke. Finn er dagens helt.

Forsinkelse

På grunn av forsinkelsen har vi ikke rukket avtalen med riggverkstedet, men vi får en ny avtale mandagen etter. Nok en forsinkelse, men nå regner vi med at alle uhellene er unnagjort, slik at vi skal rekke hele ruta. La oss bare håpe at det holder mål.

SEILmagasinet vil følge «Pelagica» på sommerens ekspedisjon. Du kan også følge seilerne på bloggen Eksedisjon Barents. .