Koronafast i Indonesia
Rapport fra Paul Lübbe og Linn Charlotte Klund i Hero 101, «Amanda» fra fjerne Østen.
Publisert
Sist oppdatert
Jeg sitter ved PC-en på terrassen til yachtklubben på en liten øy på sørvest-siden av Lombok, Indonesia, ved siden av meg står en dobbel espresso. En svak bris svaier mellom palmene mens Amanda gynger lett på moringen sin. Dette er hjemmekontoret vårt.
Vi har det slettes ikke så verst, selv om planene våre var langt mer eventyrlige. Etter en lengre etappe gjennom Komodo Nasjonalpark sammen med foreldrene til Paul, skulle vi fått besøk av en hel klasse fra Follo Folkehøgskole. På programmet stod både strandrydding og seilkurs. For den planlagte etappen mot Jakarta og Borneo på langs, stod Bodøværingen Astri Kaastrup klar til å mønstre på. På programmet hadde vi aktive vulkaner, fremmede kulturer, regnskog og ville dyr.
Corona-situasjonen snudde alt på hodet. Isteden står vi opp klokken syv hver morgen og spiser frokost mens solen sakte stiger opp over åskammen og varsler om nok en stekende dag. Etter oppvask og en dose båtpleie går turen opp til marinaen, hvor vi har rigget opp et midlertidig «home office». Mens vi sitter og jobber med hjemmeside, artikler og lignende prosjekter mørkner det sakte, men sikkert på horisonten, og rundt kl. 13 kan vi høre tordenværet begynne å skralle over himmelen. Det kan pågå i timevis.
Mange tyr til flaska
Vi er stuck i yachtklubben sammen med mannskapet fra ti andre båter som deler samme skjebne. De første kveldene så det ut til at flertallet tydde til alkohol som [corona]krise-løsning – ja, som om de prøvde å overdøve realiteten med høy musikk og øl. Etter en ukes tid måtte de innse at denne strategien kan bli både dyr og helsefarlig i lengden. Selv skal vi ikke klage. Sammenlignet med folk flest er vi nok veldig privilegerte som har et flytende hjemmekontor i paradis.
Siden vi får lov å gå i land på øya, har brakkesyken ennå ikke spredt seg om bord. På spørsmål om det ikke blir kjedelig, langtekkelig eller ensformig? Vel, sist Linn Charlotte kan huske at hun kjedet seg var en julidag i 2017. Hun synes fortsatt at dagene her nede går hakket for fort. Paul er litt mer rastløs av seg, men den store fordelen er at vår mobile karantenebolig kan tas ut på ettermiddagsseilas når han får lopper i blodet. Det daglige uværet byr på rikelig med vind, og småøyene langs kysten sørger for at bølgene likevel ikke vokser seg store. Da vi stevnet inn i marinaen etter en slik lynetappe – bokstavelig talt – ble vi møtt med store øyne. Mens ettermiddagen var på hell hadde fått opp seilene, sluppet fortøyningen og forlatt bukta helt uten hjelp av motoren.
Kursen ble satt mot en nærmest svart horisont, regnet trommet på dekk og faretruende lyn flerret opp himmelen flere ganger i minuttet. Etter hjemkomsten var resten av marinagjengen tydelig imponert. De ellers så småbrautende og topp utrustede australske båteierne – som hadde sett litt skeptisk på oss og vår lille Amanda – spurte nysgjerrig om turen. En tysk seildebutant som var med, ble helt seilfrelst av den trolske stemningen ute på havet. Jeg tror vi hadde satt oss i respekt.
Engstelig befolkning
Den største påkjenningen er nok det anspente forholdet mellom seilerne og lokalbefolkningen her. Ryktene sprer seg fortere enn røyken fra det ulmende bålet på stranda, der de marinaansatte prøver å brenne berget av havplast som akkumulerer i fjæra.
Samme dag som vi dro til fastlandet av Lombok for å handle, fikk andre europeere i landsbyen vår beskjed om at markedet var stengt. Det var i høyeste grad åpent, og markedsplassen oste av liv og røre. Den anspente situasjonen og slike tvetydige meldinger bunner i frykt. Lokalbefolkningen har blitt redd for «Bule», som er kallenavnet de bruker på vestlige utlendinger.
Siden Europa har vært sentrum i Coronakrisen de siste ukene, blir alle nye båtfolk sett på som en mulig smittekilde. Selv vi, som har vært i området i flere uker, må jobbe hardt for å få et smil fra lokale, som ellers er blant de mest gjestfrie vi har møtt på jordomseilingen vår. Vi opplever å bli uglesett, og har merket at kvinnene på markedet flere ganger har dekket til ansiktene med hijaben sin og hvisket noe om Corona. Men siden vi er opptatt av å spre håp og god stemning, vil jeg avrunde avsnittet med en liten episode som vi ble veldig rørt av.
Dagen vi kom tilbake fra markedet hadde det samlet seg en gjeng ungdommer rundt en dampende kjele ved veikanten. Som vanlig hilste vi med et bredt smil, men i stedet for et sjenert, lite nikk som vi har blitt vant til, ble vi møtt av brede smil og tilbud om en smaksprøve. «Har dere smakt disse kjøttbollene før?», spurte de, og lurte på hvordan det stod til med oss. Det føltes utrolig godt å bli møtt med den gode, gamle vennligheten, og jeg overdriver ikke når jeg sier at dette reddet dagen vår.
Flere nordmenn
Mens vi var i ferd med å underkaste oss den nye, pålagte og rutinerte hverdagen, kom et friskt pust inn i tilværelsen vår – S/Y Fiesta. Vi ble overrasket over at det i hele tatt var noen seilbåter ute på havet, og det faktum at den seilte under norsk flagg virket enda mer surrealistisk. Paul hev seg straks i jolla for å ta imot 53-foteren og ønske landsmennene velkomne. Overraskelsen ble enda større da vi skjønte at det var kjentfolk om bord.
Kaptein Dag Juell Pettersen hadde vært på foredraget vårt på Oslofjordmuseet i høst, og da han fikk øye på Linn Charlottes eksotiske hår skjønte han at båtnaboene måtte være Amanda Sailing. Etter hvert fikk vi vite at han hadde lagt ruta innom marinaen etter vår anbefaling. Mannskapet på Fiesta bestod foruten skipperen av seilveteran Ola Heining, som Dag hadde seilt jorda rundt med på 1970-tallet med båten Preciosa.
Til den yngre garden hørte Kenneth Thomassen og Adam Solheim, to venner av Ola som ellers seiler regatta med Fritjof, en gammel Colin Archer fra Fredrikstad. De var egentlig på vei mot Batan, nord i Indonesia, men valgte pga. corona å legge igjen båten på Lombok og ta fly hjem tidligere enn planlagt.
Nå skulle vi få flere hyggelige kvelder sammen, der vi gjenfortalte gamle og nye seilhistorier over en kald øl. Skravlen gikk om løst og fast, og en ettermiddag like før skumringstimen bestemte vi oss for å sette opp filmkameraet for å høre best-of historier. Deriblant hvordan coronakrisen har gjort helomvending på de videre seilplanene deres.
Mens resten av Fiestas mannskap skal reise hjem om bare to dager, skal Kenneth mønstre på hos oss til flyet hans går. Sammen skal vi seile til verftet i Lembar. Der stod båten vår parkert det halve året vi var hjemme i Norge, og fikk seg dessverre en skikkelig trøkk – både under sjøsetting. Skadene nå rettes opp på verftets egen regning. Hva slags skader det er snakk om, hvordan vi skal komme oss til verftet via elva (som er en halvmeter for grunn ift. hvor dypt Amanda stikker), og hvorvidt reparasjonen lykkes, blir en egen historie.
YouTube-kanal
Paul Lübbe og Linn Charlotte Klund har startet egen kanal på YouTube og publisert to filmer fra Indonesia. Paret forteller at de nå bruker mye tid på å lage filmer fra sine eventyr. Filmen viser den coronafaste hverdagen fikk et fargerikt innslag da en gjeng langturseilere dukket opp i marinaen, blant dem et kjent fjes! "Takket være" Corona hadde vi Komodo Nasjonalpark helt for oss selv, men fikk hyggelig selskap under vann.
