Martin Bull trosser farer og advarsler 

– Jeg tror det sier sitt at jeg i løpet av de to–tre siste månedene totalt har sett tre andre internasjonale seilbåter, og et brasiliansk par i båt. «This is not pussy-sailing», som min brasilianske seiler-venn, Daniel, kaller det, sier Bull til SEILmagasinet.

Han seiler en Amel Kirk 36 fra 1973, en solid båt SOM den unge mannen har fikset og oppgradert selv for jordomseiling. «Chilli» forlot Oslo i juli 2018 og ankom Brasil i februar.

I hjertet av jorda

– Jeg har hatt en dragning mot dette området lenge, og lenge før seilturen ble et faktum. Det er hjertet av biosfæren vi lever i, og det mest biodiverse (med biologisk mangfold, red. anm.) området på kloden. Man skjønner det når man er her – ting gror uhemmet. Det er helt ut av en annen verden hvilke fasonger, egenskaper, smaker, karakteristikker og medisinske egenskaper naturen her har å by på, og man blir liksom dratt inn i en symbiose med alt sammen. Menneskets overnatur blir mer sidestilt enn det vi er vant til med disse kreftene, forteller 26-åringen.

Bull har også et mål om å oppsøke så mange som mulig av de store elvene i verden på turen.  

– De store elvene er grunnlaget for 90–95 % av tilført plast. Amazonas, verdens mest vannrike elv, slipper cirka 66 000 tonn plast  i året – noe jeg klart ser hvorfor, sier idealisten. 

Seilere skremt vekk

I 2001 ble den kjente seileren Peter Blake drept under et ran i Macapa i Amazonas. I 2005 ble Eyvind Krogh angrepet av pirater litt lenger sørøst. Slike hendelser har skremt seilere, men ikke Martin Bull.

LES OG HØR: På kamp om liv og død.

– Jeg har forstått at det var mye mer aktivitet her for 10+ år siden, med det årlige franske tur-seiler arrangementet fra Belèm til Santarèm. Men for seks–syv år siden måtte dette stanses fordi organiseringen ble for vanskelig, og sikkerheten – ja, den ble usikker. Det er mye pirataktivitet her. Uten Daniel, som kan Brasil, hadde nok mitt opphold vært annerledes, og muligens hadde det vært å leke med skjebnen, sier langturseileren.

Må ha hodet med seg

– Jeg vil ikke male et sort bilde av dette fantastiske området, det er det kuleste området jeg har opplevd så langt på turen. Etter å stilt spørsmål til de lokale jeg omgås med på de ulike stedene, blir den høye faren bare bekreftet, man skal ha hodet med seg.

I Belém; ta alltid taxi til og fra marinaen. Skru av AIS. Ikke opplys om posisjon over VHF. Aldri ankre opp steder det ikke er trafikk og bebyggelse. Og bli venn med nærmeste familie. De vil beskytte deg og følge med, folk passer på. Det er en utrolig interessant studie i sosial struktur, alle passer på og hjelper alle, som en bekreftelse på at man er snille mennesker.

– De aller fleste langs elvene er bevæpnet, og dette vet piratene.

– Vi møter militærpoliti som river seg i håret over situasjonen. Vi har sett lik etter aksjoner i elvene i nærheten av oss, og vi har hørt planlagte angrep på VHF etter at observante fiskermenn roper «Ratas» – rotter – for å advare. Heldigvis har alt gått bra, forteller Bull.

Ser ikke forsøplingsproblemene

– Jeg har et inntrykk av at de fleste har det bra, men de lokale er lite opplyste. Moderne teknologi som plastposer og engangsartikler har gjort hverdagen enklere for mange. Men mange mangler kunnskap og benytter den tradisjonelle renovasjons-metoden som er å kaste alt i elva. 

– Jeg intervjuet en fisker for noen dager siden som mente det ikke var noe problem, siden tidevannet tok det med vekk. Og han skjønte ikke hvorfor fisk ville finne på å spise det. Mange er riktignok klar over forurensningen av både plast og tungmetaller fra gruvedrift, også Bauxit fra Norsk Hydros anlegg i Bacarena som jeg har seilt forbi. De observerer at bestandene går ned, og at fisk ofte er fulle av plast, samt overfiske på grunn av kraftig befolkningsvekst. Fisk koster ofte to til fire ganger så mye som kjøtt. 

– Forbruket av plast er også helt til å gråte av, absolutt alt man kjøper eller blir servert kommer i plast og med sugerør. Selv restauranter bruker engangskopper, og -tallerkener, og plastpose rundt maten på tallerkenen. På markedene må man virkelig gjøre motstand for ikke å få alt pakket inn. Fiskebåtene har et latterlig forbruk av isopor som flottører for garn, som løsner eller går i oppløsning og må erstattes, forteller Bull.

Han har startet en prosjekt for å skape holdningsendringer hos de lokale og med mål om å få ned forsøplingen, og en innsamlingsaksjon for å muliggjøre dette "

– Absolutt alt man kjøper eller blir servert kommer i plast og med sugerør.

Du kan gi bidrag her 

Lokalt seilmiljø

– I Belèm er det en slags marina som gir service til et seiler-miljø. Det består i all hovedsak av joller opp til 15 fot som blir sjøsatt i helgene, hvor det seiles ivrig i elva. Det er ganske gøyalt å følge med på, i og med at de ofte krysser seg baklengs nedover eller oppover elven, avhengig av tidevannet, for å klare å ende opp der de startet. 
Det er to båter over 30 fot her.

– En står på land og ser ganske sliten ut. Den ble visst konfiskert av myndighetene for over ti år siden halvveis opp til Santarèm, full av kokain. Der ble den liggende i årevis, fullstendig nedgrodd, før seilerklubben i Belém har fått den registrert og tollet inn i Brasil. Den er nå i deres eie etter at «eieren» aldri dukket opp... 

– Den andre er politisjefens yacht, en 36–37 fots 80–90-talls Dufour.

– Marinaen her har en offentlig brygge som kan brukes ved vannfylling og reparasjoner, men ikke mer enn nødvendig. Man ankrer i elva utenfor, men med 24-timers vakt som følger med, forteller Bull.

Motorproblemer

– Seilmiljøet er supert og folk er virkelig behjelpelige. Jeg ble kjørt 40 minutter ut av byen for å kjøpe nye batterier, og nå de siste to dagene satte jeg dem virkelig i gang. Nå må det mekkes.

– Etter en del famling skjønte jeg at hele innmaten i aksel-lageret hadde takket for seg og forsvunnet.

– På vei til Ilha Cotijuba før Belèm, for å finne et bedre trykkeri for kampanjemateriellet, startet et leven fra motorrommet. Etter en del famling skjønte jeg at hele innmaten i aksel-lageret hadde takket for seg og forsvunnet. For å rekke Cotijuba før tidevannet snudde, måtte jeg kjøre motor. Heldigvis fantes det et spesifikt turtall hvor det ikke banket alt for kraftig, forklarer Bull. 

– Jeg har kontakt med seilermiljøet på en felles WhatsApp-gruppe, hvor folk ble mer enn ivrige etter å guide meg til beste ankringsplass for natten, og så til løsninger senere. Jeg har nå nådd Belèm, forsøker å tenke ut en løsning for å få gjort denne jobben, uten å ta båten opp av vannet. Dette er den siste mulighet før Trinidad, konstaterer han.

– Muligheten er å lene båten på påler, og jobbe i tidsvinduet på de fire timene det er lavvann, men jeg er usikker på om jeg får ut akselen uten å ta ut motoren. Samtidig frister det ikke voldsomt å gå løs på en såpass omfattende jobb med gjørme opp til knærne og på usikker grunn. Men jeg finner nok ut av det. Det gir god grunn for et utvidet besøk, sier langturseileren som i løpet av få uker har lært seg nok portugisisk til at han klarer å kommunisere med de lokale.

Utfordringene står i kø for langturseileren som har opplevd problemer med det meste om bord i Brasil.

Liker utfordringer

– For å være ærlig, har jeg gjort lite faktasøk om stedene jeg besøker, utover det man må vite, som innsjekkings-prosedyrer og så videre. Jeg blir stort sett overrasket på mange områder, og jeg liker det. Jeg er glad i – og flink til å takle – uforutsette utfordringer. Hvis man vet mer, er man på en måte kanskje mer forutinntatt, og ankommer da med forventninger. 

– Jeg har større tro på å navigere meg frem blant mennesker og utforske deres forslag og ideer enn å ha planer for der jeg havner. Det er plusser og minuser naturligvis, men det er bare en annen måte å reise på. 
Samtidig har jeg et sterkt ønske om å komme tilbake til Amazonas uten båt, med friheten til å dra dypere inn, uten utfordringene med pirater, vanskelig ankring i elvene og så videre, sier Bull.  

Han jobber nå med å avslutte sin kampanje mot forsøpling, få fikset båten, og legge kursen nordvestover mot Suriname, som blir hans lengste strekk alene. 

– Jeg anbefaler alle langturseilere som tåler et eventyr å ta turen hit. Området er utrolig unikt, og selv om president Bolsonaro er en figur utenfor fatteevne farlig for denne verdensdelen er millitæret sterkt styrket under hans kommando, og pirat-situasjonen forbedres, avslutter Bull.  

– Jeg er glad i – og flink til å takle – uforutsette utfordringer.

Vi skrev om Martin Bull og «Chilli» før avreise, les: Klar for langtur i en eldre fransk dame.