En lang reise

Det var her det hele begynte. Det var mellom disse betongveggene i fabrikken på Børsholmen i Asker hvor det en gang ble lagd teglstein og tjære, men hvor det senere ble båtbyggeri, at Andungen som jeg seilte til Marstrand i 1969, ble bygd. Historien om turen ble til en artikkel i Asker Seilforenings medlemsblad «Sprøyt» – og den ble såpass godt mottatt at den resulterte i foreningens turseilerpris. Kanskje var nettopp det et smiger, for med prisen fulgte også en forespørsel om jeg ville bli redaktør for medlemsbladet. Det bekreftende svaret jeg den gangen ga, ble starten på en lang reise.

Nå er reisen som redaktør slutt, og jeg har gleden av å overlate vakten her i SEILmagasinet til Axel Nissen-Lie.

Mye har skjedd siden jeg startet som journalist i Båtliv utgitt av Byggforlaget AS i 1974. Da skrev vi på skrivemaskiner med svertebånd og leverte teksten til en setter som omgjorde teksten til blybokstaver i settemaskinen. I 1974 var glassfiber noe relativt nymotens, og Maxi 77 var en stor nyhet og hadde grønne striper. Året etter ble de blå, slik den best kjennes igjen nå.

I 1976 kjøpte Nissen-Lie Consult AS bladet Båtliv og etter hvert oppstod «Seilas & Båtliv», som var det store båtbladet på 1980-tallet. Deretter har magasinet skiftet både eiere og navn flere ganger; det ble til «Seiling & Båtliv», «Båtnytt» og til slutt til «SEILmagasinet» i 1999. Jeg har vært med som «nissen på lasset» på hele reisen – det var det som ble yrkeslivet til en seilinteressert ungdom som dro til Marstrand i 1969.

Seilingen og båtlivet har endret seg mye i løpet av disse årene, som har favnet over både jappetid og nedgangstider. Fra å være noe som sjøulker drev med, er båtliv blitt mer eller mindre allemannseie og en regulert og kontrollert fritidsaktivitet. I 1969 gikk sjømannskapets uskrevne lover i arv, nå taes det kurs og avlegges eksamener for å kunne føre båt.

Avstanden er stor mellom båtene som kom nybygde ut av verftet på Børsholmen på 1960-tallet, og båtene som i denne utgaven er blitt kåret til årets båter. Forskjellen forteller mye om velstandsutviklingen i Norge og forbruket vårt. At årets båter er på pluss-minus 50 fot og koster ti-talls millioner sier også noe om at seiling ikke er blitt den allemannsaktiviteten man en gang snakket om at den skulle og burde bli.

Noe er gått tapt på den lange reisen. Seiling innehar så mange positive elementer av opplevelser, utfordringer og egenutvikling. Det var dette som skulle bringe folk ut på sjøen. I stedet synes det som om båtlivet har utviklet seg til å bli et kappløp om størrelser, utstyr og status.

Mens havet fylles av plast, stormene blir sterkere og nedbøren kraftigere og all verdens miljø-varsellamper blinker rødt, kan man saktens spørre seg om man ikke må foreta en vesentlig kursendring – også ute på sjøen?

Ved reisens slutt er det ikke til å unngå at man lurer på om det man har bidratt med i alle disse årene, egentlig har tjent en god hensikt? Har kanskje iveren etter å fortelle om båtlivets goder og gleder for å få folk ut på sjøen, tent feil tennplugger?