«Hello World» trygt fremme uten motorbruk

Marte Løge og Håkon Amdal sølgte leiligheten og bestemte seg for å delta i ARC seilasen  nyinnkjøp seilbåt. Her er deres referat fra seilasen:

«Nå sitter jeg i båten med vått hår etter en flott snorkeltur i solnedgang i Soufriere på St.Lucia. Øyen er helt nydelig! Veien hit har vært lang og nå føles det nesten litt fortjent å endelig kunne nyte og slappe av. Jeg tror noen av de siste dagene er de første dagene vi virkelig har kunnet slappe av uten en lang liste med forberedelser og reparasjoner.

Turen startet 15.juli fra Stavanger og vi ankom Las Palmas andre uken i november. Å komme oss til Las Palmas var virkelig rart - det var liksom Las Palmas og ARC vi hadde rushet oss sørover for å nå. Da vi kom møtte en lang liste med seminarer og masse sosialt! Vi ble tatt godt imot og fikk en innføring i alt som skulle skje før avreise. Vi fikk meldt oss på alle seminarene vi ønsket å delta i og forsøkte å sette oss inn i det noe overveldende opplegget vi hadde foran oss. Seminarene gikk mye i sikkerhet, tips til medvindsseiling, proviantering, etc. Mot slutten av uken var båten stappet med mat, brus og øl - ølen skulle ikke nytes før vi kom frem.

Start 24. november

Tre spente seilere stod bak båten på avreisedagen 24. november med en litt bekymret familie igjen på brygga. Vi satte avgårde og etter det vi kan huske fikk vi også en god start over startstreken. Det er første gang jeg har seilt regatta og det var mange båter som var uvant nær. De fleste kastet fort opp gennaker og spinnakere så hele horisonten var full i farger! Vi tok turen gjennom aksellerasjonssonen og satte kursen rett vest direkte på st. Lucia mens de fleste andre satte kursen nesten rett sør. Veivalget vårt var enstemmig etter å ha studert værmeldingen - lett vind på siden eller lett vind bakfra. Jeg synes personlig at lett vind bakfra er noe av det værste. Spesielt ille om det kommer bølger og en ikke får nok vind til å fylle seilene og holde dem oppe så veivalget var et lett valg.

De første dagene suste vi avgårde med genaker og code zero. Den ene dagen spiste vi selvfisket mahi mahi i solnedgangen med genakeren flyvende foran oss og helt flat sjø - da husker jeg i et øyeblikk at jeg var bekymret for å ikke ville gå i land. Vi hadde en riktig fin første uke og kl 12 hver dag var vårt samlingspunkt da vi lastet ned posisjonslista til alle båtene. Vi hadde sett for oss en del båter vi ville følge med. Vi fikk fort med oss at vi var en av båtene som lå i front. Da fikk jeg blod på tann og en fikk stadig se genakeren fly både dag og natt (om en har storseilet oppe kan en gjemme bort genakkeren bak storseilet om det blåser opp!). Vi bruke predictwind og iridium for værmelding og sosial kontakt med båter og familie hjemme. Vi kjøpte oss et abonnement med ubegrenset data og sms + 150 ringeminutter. Det var et veldig godt valg og kan anbefales til andre som skal seile på langtur.

Når vi kom til dag åtte kjente vi at sjøen begynte å ta seg opp og bølgene ble større, krappere og mer rotete for hver dag som gikk. Jeg tenkte (og håpet) at det ville roe seg, men det gjorde det ikke. I ca 10 dager hadde vi sjø som kom fra alle kanter og perioden var på ca 6s som er alt for lite. Mot slutten slet autopiloten å følge med - da startet vi virkelig å glede oss til å komme i land!

Småproblemer

Turen over gikk ikke helt knirkefritt. Midt på natta cirka halvveis hørtes et skikkelig dunder på dekk etter noen bølger kastet og surfet båten i flere retninger. Det var festet til spribommen til genoaen som hadde røket. Midt i heteste konkurransen og den norske båten «Magicus» like bak var stemningen ombord litt amper. Vi dro inn genoaen og seilte reseten av natten på storseil. Vi fant noen kuler og flyttet bommen høyere opp på skinna da nedre del var bøyd av masta. Hele metallet var bøyd! Det er virkelig krefter i sakene. Vi vinsjet det inn igjen når vi var fremme og nå er den noe lunde brukende og noen nye deler er på vei. Ellers er så vi at anker holdt på å falle av midt på atlanteren som skulle gjøre innseilingen til St. Lucia mer spennende enn vi tenkte. Vi hadde også et uhell da reveliner tok tak i lazybag og revnet den i en gammel rift. Vi var da veldig nære mål og ville ikke ta ned seil. I en surf fikk også lazyjacks på samme side litt fart og festet i salingshornet røk. Synes vi kom greit ut av det. Alt er nå fikset!

Underveis var det mange dykte seilere som vi hadde et lite ekstra gir for å holde tritt med. Spesielt så var det nok en intern regatta i regattaen mellom noen av oss norske båter. Det var jo mange med barn så tror kanskje noen tok det litt piano? «Magicus» og «Sea Change» var vel de som følte ekstra godt med! Av de norske båtene var «Magicus» de vi ikke ville komme bak! Mot slutten sendte jeg en vennlig mail og sa at de begynte og bli skikkelig innpåslitne fordi de seilte så bra! Deres VMG var høyere enn vår i flere døgn så vi ble livredde for at de skulle ta oss igjen. Det vi visste var at de hadde noen få motortimer siden de hadde fått tips hjemmefra om å holde en sørligere rute. De gikk sør da vinden tok oss enda lengre nord. Vi ble litt usikre på om vi var helt på bærtur, men vi holdt en strategi og det var «in predictwind we trust!». Vi kjørte weather routing flere ganger om dagen for å holde oss unna lokale vindstille lommer i nord (tips: weather routing tar bare 5-6 kb å laste ned! I stedet for 60 til noen hundre på generell værmelding). I St.Lucia var det en håndfull som kom til båten for å si at vi til tider var en frustrasjon fordi vi seilte forbi mange som i utgangspunktet skulle seile fortere enn oss. De følte seg ikke så veldig mye bedre da jeg sa at vi bare var tre i båten - det var meg, Håkon og Eskil...også la jeg til at vi nesten ikke hadde seilt før. De fleste var veldig imponerte da for de fleste båtene fylles jo opp med crew slik at båter på vår størrelse er både 6 og 7 ombord.

Premieutdelingen er på lørdag så vi får se hvor stort utfall motortimene til Magicus har hatt - snittet har ligget på 1,6* motorttimer (t). Kanskje de likevel vinner om motorfaktor i år blir lav? Uansett holdt jeg meg våken natta vi kom frem for å ønske alle i som kom bak oss i gruppa velkommen. Jeg ville oppriktig ønske dem velkommen, men jeg må innrømme det er noe ekstra å ha kommet først og ønske de bak velkommen til land xD Huffamei, det er mer hyggelige enn jeg tør å innrømme. Jeg tror nesten jeg må starte å seile regatta når vi kommer til Norge! Jeg tror «Magicus» og «Pacific Pearl» syntes det var hyggelig og vi har hatt mange gode og hyggelige samtaler!! Når jeg tok dem imot var det natt og når jeg gikk var dagen kommet frem. Også var det godt å få noen gode tips fra regattaseilerne i «Magicus» - kanskje vi kan seile enda fortere til neste gang? Vi har mye potensial for selv om vi kom fort frem hadde vi fortsatt konservativ seilføring - vi skulle ikke pushe riggen eller båten. Vi har stort sett hatt veldig gjevn og høy fart og tatt korteste nordlige rute rett på St. Lucia. Tror distansen endte på 2844nm om jeg husker riktig.

Fiskeutstyr i propellen

Land O hoy! Endelig kunne vi se tegn til land mellom dønningene forann oss. Vi hadde jo sett land på kartet i evigheter og følte jo at vi var veldig nære lenge før. Når vi hadde en time igjen og skulle runde inn mot Rodney Bay og målstreken. Vi gledet oss til en kald øl og en køye som ikke beveget seg. Plutselig ser vi noe bak båten og Eskil sier «se delfiner har kommet for å ønske oss velkommen til St. Lucia!». Vi fant fort ut at det ikke var noen delfin som møtte oss velkommen - det var fiskeutstyr som dinglet bak båten! Skulle nesten tro at noen ikke ønsket oss velkommen. Vi fant fort ut greiene satt fast i propellen. Jaja - det er jo stort sett ingen krise er det vel? En kan jo alltids ankre opp og få det ut med å hoppe ut i det varme vannet. For å ankre opp må en også helst ha et fungerende anker - noe vi ikke hadde. Underveis hadde Håkon og Eskil sett en pinn forsvinne ut fra svivelen som er mellom ankeret og kjettingen. Noen minutter før målstreken kommer en skikkelig squall over oss med regn og 30 knop vind i bekmørket. Jeg og Håkon prøvde å reve storseilet uten propell midt i squall, men der måtte vi til med noe kroppsvekt. Når seilet endelig var nede kunne vi droppe et anker som var festet med eget tau i båt og en provisorisk fiks på svivelen. Ankeret fikk feste og guttene hoppet med glede ut i sjøen i bekmørke med lykt for å få tau ut av propellen. Det var heldigvis en enkel operasjon og gleden ble ekstra stor. Vi kom oss omsider inn i havna og ble møtt av ARC, rompunsj, en flaske rom og gode lokale grønnsaker som gave fra St.Lucia.                                                                        

De neste dagene til land har vi brukt på å fikse litt i båten, spise god mat, drikke noen øl og virkelig bare surre rundt. Det er jo verdens triveligste folk rundt oss. Alle er glad for å ha kommet i land og alle vil jo prate! Vi har stort sett hatt syssel å snakke med alle båtene og alle inviterer deg jo inn på en øl så praten går fra en hilsen til timesvis med hyggelige samtaler. Vi har blitt kjent med mange og kommer nok til å holde kontakten med flere :) 

ARC betyr fellesskap

Hele opplevelsen med ARC var veldig fin, men jeg må innrømme at jeg har hatt litt blandede følelser rundt det. Vi meldte oss på i påske da vi også nettop solgt leilighet. Vi hadde ikke båt, ikke seilt så mye eller planlagt reisen som mange gjør i årevis så vi følte at var greit å ha noe organisert og en slags dato å reise mot. Hele opplegget er jo veldig kommersielt og seminarene tror jeg kanskje jeg kunne klart meg uten. Jeg tror faktisk jeg kunne lært det samme om jeg hadde invitert meg selv over til andre hyggelige båter som hadde tatt reisen før oss. Det har jeg og Håkon gjort helt fra vi reiste fra Norge - snakk med alle du går forbi og hør på deres tips og erfaring! Vi har lært masse av det. Uansett så var opplevelsen med å seile regatta og ha det fellesskapet på sjøen virkelig verdt det! Og selvfølgelig samholdet som var når vi kom frem. Det var nok like bra i Las Palmas, men for oss tror jeg det nesten var litt overveldende. Alt er nytt og det er så mye å tenke på før en skal reise. Når en kommer frem er det liksom ikke noe en skal rekke og en kan virkelig slappe av!

Vil ønske alle seilere hjemme i Norge en riktig fin jul! Dette er min første jul hjemmefra famile så det blir spesielt. Vi skal nyte litt karibia og varme for dere alle sammen.

Hilsen fra Marte. 

Hør om samboerparet her