Huusela i mål

Som den siste til å krysse mållinjen i den niende Vendee Globe seilasen, fikk Ari Huusela en stor og varm velkomst vel tilbake i Les Sables d'Olonne etter å ha fullført drømmen han har hatt de 22 årene siden han først seilte en 6,5m klasse Mini over Atlanterhavet.

Rørt skipper

Her er ordene til en følelsesladet og rørt finsk skipper som fullførte et velberegnet løp som en amatør med soloseiling på havet som hobby: - Jeg gråt mesteparten av den siste natten, jeg har tenkt på dette så lenge. Jeg er så takknemlig for teamet mitt. Uten dem at jeg ikke ville være her.

Takk til Thomson

Takk også til Alex Thomson som var den første som presset meg og hjalp meg mye med å starte prosjektet. Det var under Helsinki båtmesse i 2016, og siden den gang har vi hold kontakten. Sommeren etter fikk jeg sjansen til å seile på båten hans fra Polen til Finland og jeg fikk god hjelp fra teamet hans. Alex hjalp veldig.

Uutholdelig i grov sjø

Tøffe øyeblikk? Det vanskeligste var en periode da slagene i båten gjorde det uutholdelig å være ombord når sjøen var grov og kom fra alle kanter. Det kunne vare i to eller tre dager, og jeg ringte Niina og sa at jeg hadde nådd et punkt der jeg håpet at båten ville brekke i to og jeg kunne bli reddet av et lasteskip.

Drømmen om Kapp Horn

Kapp Horn var stort. Siden jeg begynte å drømme om dette, har Kapp Horn vært en så stor ting, og jeg begynner å tenke på hva sjansene ville være for å se Kapp Horn ved runding. Sjansene er ikke så store, det kan være at man må runde på lang avstand eller om natten. Jeg var imidlertid heldig og hadde perfekt kveldssol med fine forhold, og jeg klarte å gå nær og snakke med fyrvokteren via VHF, og så kunne jeg se blinkene fra fyret. Det var utrolig.

Perfekt avslutning

Å klatre i Atlanterhavet var ganske tøft, men forholdene de siste dagene har vært det jeg håpet på. Jeg følte en sterk glede og de to siste dagene har vært champagneseiling. Å se alle disse menneskene på sjøen, i Kanalen og nå på land er bare fantastisk. Jeg er så glad Les Sables d'Olonne og Vendée-regionen, og det er bare deilig å se disse hyggelige menneskene fra Les Sables d'Olonne ta vare på oss. Dette er en stor seier for meg. Det var allerede en seier for meg å kunne starte. Nå føler jeg meg som en vinner. Det er veldig emosjonelt nå, det går så dypt inn i følelsene mine. Jeg er så rørt.

I drømmene

Hver kveld, hver natt de siste fire årene før jeg har jeg sovnet har jeg spurt meg selv om jeg er i stand til å fullføre dette løpet, om jeg er i stand til i det. hele tatt å starte? Og så snart jeg hadde startet, lurte jeg hver dag på om det skulle stoppe. Hva som kunne stoppe meg, en hval eller en container? Men jeg hadde hellet med meg.

Gode støttespillere

Det var avgjørende å ha en godt forberedt båt med gode mennesker, som Joff Brown og Mikey Ferguson som jeg gjorde Transat Jacques Vabre med og som lærte meg å seile IMOCA 60, og amatørlaget mitt rundt meg, vennene mine, mine kolleger, mine nærmeste og min familie. De har gjort så godt arbeid de siste fire årene, og har jobbet så hardt hele tiden for å gjøre meg i stand til å starte og for å gjøre meg i stand til å fullføre.

Må levere for vennene mine

Selvfølgelig kjenner jeg presset og at jeg ikke kan være det svakeste leddet i kjeden. Jeg må fullføre for dem. Jeg er stolt av vennene mine og teamet og alle menneskene som har fulgt meg med oppmuntrende meldinger, som har gitt meg kraft når jeg har vært nede eller i dårlig humør. Disse menneskene har holdt meg i gang.

Sikkerhet som ved å fly

Som pilot er det mange av utfordringene de samme, men det viktigste for meg er måten å tenke sikkerhet på. Jeg var flymekaniker, vedlikeholdsingeniør i mange år, og der starter du med sikkerhet som førsteprioritet. Det er min måte å tenke på ting du gjør, det spiller ingen rolle om jeg skal fly eller om jeg skal seile. Jeg prøver å unngå alle farene enten jeg skal seile eller fly, det er grunnen til at jeg er her med en båt som er i god stand. Det føles herlig.