Vi som hater Princess

Vi som hater Princess…

Ikke bare Princess-båter selvfølgelig, men også alle andre som graver opp enorme hekkbølger, velter kaffen vår i fanget og forurenser med infernalsk støy. Vi hater vel heller ikke båtene spesifikt, men den uforstanden de blir ført med.

Selve ordet «hate» er ganske sterkt og bør normalt ikke brukes i utrengsmål. Men når man blir passert på kloss hold av en 50-foter som kommer i godt over 30 knop, er det lett å tenke at vedkommende føler han har en rett til å forvolde skade, påføre andre ubehag, utgjøre en reell fare for andre og oppføre seg som bølle – fordi han har betalt for det.

Det virker i alle fall sånn. Og da er det vanskelig ikke å hate, selv om jeg dypt sett ønsker å være en romsligere person enn som så.

Først og fremst sikkerhet

Det skal ikke mange sekunders uoppmerksomhet til av en fører i en båt som gjør over 30 knop, før ting kan gå veldig galt, og det går da heller ikke en eneste sommer uten stygge ulykker, mange med dødsfall.

Som regel er det føreren selv som blir drept, men også andre uskyldige blir dratt med. I en skjærgård full av padlere, småbåter, seilbåter og barn er det hårreisende at disse båtene kan fare frem som de vil uten begrensninger.

Jeg, meg og mitt

Vi forstår jo at en skipsfører først og fremst ser fremover, men av og til vil en titt bakover se hvilken skade og ubehag han påfører andre. Og jeg tenker; hva føler denne skipperen egentlig om det?

Altså, så lenge han får kick av fart og spenning, kan alle andre drite og dra? Det er ikke hans problem at andre får suppa i fanget, knuser kopper og glass, at folk faller og slår seg. Så lenge han får sitt. Og da har vi ikke engang nevnt støy og forurensning.

Vi lever i et samfunn med masse fokus på disse tingene i alle andre sammenhenger utenom på sjøen. Om bybildet var preget av samme faktor som skjærgårdsledene, tenker jeg at godt over halvparten av bilene var blodtrimmede, digre fartsmonstre fra Detroits storhetstid. Som alle ga blanke i regler og andre. Snittet fotgjengere og syklister i høy hastighet og overhodet ikke fulgte med på omgivelsene.

Machoman

Så hva er dette egentlig for et slags fenomen?

Uten å ha statistisk bevis for noe som helst, tipper jeg at man ikke finner en eneste kvinne bak spakene på disse båtene. Dette er mannsleketøy fremfor noe annet. Fra produsentenes hold får gjerne beistene typebetegnelser som «Commander», «Challenger» og «Squadron». Neppe tilfeldig, for dette skal appellere til det laveste i en brautende machokultur, en militær og litt brutal sjel i et sykt samfunn.

Mye av fargebruk og design på båtene reflekterer også dette, en slags makt- og powerdisplay-greie. Det er lett å skamme seg litt over mannsbildet, for det er vitterlig uløselig knyttet til denne båtkulturen.

Og hva så?

For noen år siden innførte kloke politikere et forbud som skulle hindre sjenanse for andre, og redusere skader på en selv og sine omgivelser. Da forbudet ble lansert, ble det møtt med forakt og spott, og man sa at hele kulturen ville forvitre. Men se, etter flere år med røykeforbud blomstrer utelivet som aldri før.

Jeg er i prinsippet svært lite glad i forbud, men ser at det kan være nyttig når ting er i ferd med å utvikle seg helt galt. Skal vi redusere plager og begrense ulykker må det et forbud til. Mitt forslag er maks 8 knop for motoriserte fritidsbåter i en avstand av 5 nautiske mil fra kystlinjen. Brutalt, men antagelig effektivt.

Et slikt forbud er jeg temmelig sikker på at vil komme, selv uten min hjelp. Det høres like usannsynlig ut nå som da røykeloven ble lansert. Men det vil ta tid, og det vil kreve enda flere menneskeliv. I mellomtiden har jeg noen forslag:

1. Vis finger’n eller hytt med neven. Mange av disse båtene har kvinner om bord, og om alle de passerer utøver denne enkle oppvisning av ytring, er jeg ganske sikker på at far fort blir alene om bord.
2. Politianmelde uaktsom kjøring. I sjøveisreglene er det klart formulert at det er forbudt å forvolde skade med hekksjø. I våre dager er det lett å ta bilder av båter, og situasjoner. Mange av dem har registreringsnummer. Jeg foreslår at man anmelder og søker om erstatning for hvert lille kaffekrus som knuses, dokumentert med bilder. Om vi får til mange hundre slike anmeldelser, vil dette bidra til å sette søkelyset på problemet.
3. Tenker at et nettforum med dedikert bilder og beskrivelser av idiotskippere og deres fartøy vil være betimelig. Jeg vil derfor oppfordre til å bruke både sosiale medier, samt småbåtregisteret til å henge ut både båt og skipper til allment hat og spott. Og her bør man ikke spare på kruttet.

Til slutt vil jeg bare få understreke at det i seg selv ikke er galt å kjøre en motorbåt, så lenge man viser vett og omtanke for omgivelser og miljøet så langt det lar seg gjøre. Og forbud eller ikke, det beste er om skjærgården kan forbli den fantastiske rekreasjonsparken som den er for oss alle, og at vi kan leve i samkvem uansett fartøy og ambisjoner.