Tusenvis av øyer lokker i østerled

NRK-produsenten Anders Taylor Larsen har de tre siste somrene seilt i skjærgården mellom Sverige og Finland. Han får ikke nok av denne myke og mangfoldige skjærgården og vurderer en fjerde sesong i østerled.

Seilas var med ham på seiltur i hans Linjett 32 fra den gamle finske hovedstaden Åbo, på finsk kalt Turku, til Norrtälje i Stockholm-skjærgården sommeren 2015.

Skjær, holmer og øyer ligger strødd hele veien mellom Stockholm i vest og Åbo i øst. Åbolands skjærgård omfatter 20 000 øyer. Det vesle øysamfunnet Åland i vest skryter av 6700 øyer og enda flere opplevelser, så valgmulighetene er mange. I tillegg kommer den omfattende Stockholm-skjærgården samt Finlands skjærgård østover i Finskebukta. Fra Finland er det heller ikke så langt til de baltiske landene eller til storbyen St. Petersburg i Russland, om man ønsker en ordentlig langtur med varierte opplevelser.

Turkultur

Mange nordmenn er godt kjent med den svenske vestkysten, men østkysten er et uutforsket farvann for de fleste. Merkelig nok, når man tenker på at turseilingstradisjonen står veldig sterkt hos våre naboer i øst. I Sverige teller Kryssarklubben ca. 40 000 medlemmer, og turseilingskulturen minner om vår egen turkultur på fjellet, med god merking av naturhavner, utlagte bøyer, merkede kyststier og mange små museer og severdigheter for båtfolket. I Finland er det også badstue-tilbud i mange havner.

Mens motorbåtene er i flertall langs norskekysten, er forholdet omvendt her borte. Seilbåtene er mange, og de seiler – bauter seg mellom holmer og skjær og slører og lenser gjennom trange sund. De såkalte skjærgårdskrysserne står sterkt på den andre siden av Kjølen, og selvslående fokk er ingen ulempe når man skal tråkle seg mellom så mange øyer.

Jeg mønstret på i Åbo etter å ha fløyet til Stockholm og deretter tatt fergen over for en svært billig penge. Åbo er Finlands femte største by, og gjestehavnen ligger langs kanalen fra fergeterminalen mot byens sentrum. Enkelte bergensere er kanskje klar over at de to gamle hovedstedene vest i hvert sitt land er såkalte vennskapsbyer. Det er mulig å leie båt i Sverige og Finland, men for mange kan det nok være aktuelt å seile med egen båt.

To år

Grunnen til at ikke flere velger å seile i østerled er nok at det er i lengste laget for en vanlig sommerseilas. Raskeste kurs går over land, gjennom den 200 år gamle Götakanalen fra Göteborg til Mem sør for Stockholm. Distansen er drøye 100 nautiske mil, og de svære innsjøene Vänern og Vättern utgjør en stor del av seilasen gjennom Sør-Sverige.

Fra Oslo til Göteborg er det ytterligere 150 nautiske mil, så man må regne med å logge tilsammen over 250 nautiske mil før man er ute i Østersjøen, om man starter fra hovedstaden i Norge.

Anders Taylor Larsen anbefaler å legge igjen båten i Sverige over vinteren om man ønsker å oppleve den østlige delen av Norden med båt. Da får man litt tid til å utforske de mange mulighetene når man først har seilt så langt.

Det er mange verft som kan ta vare på båten gjennom vinteren. Service-verftet Rosättra nord for Stockholm er blant mange som har spesialisert seg på opplag og service for fritidsbåter, og prisene er svært gunstige sett med norske øyne. Taylor Larsen har sin Linjett på verftet her om vinteren, og han er veldig fornøyd. Mariehamn på Åland kan også være et godt alternativ for overvintring av båten, mener han.

Brakkvann

Bergen, Oslo, Stockholm og Helsinki; alle disse nordiske storbyene ligger i nærheten av 60 grader nordlig bredde. Det samme gjør den russiske metropolen St. Petersburg. Her er det lyse netter og lange dager om sommeren. Sommerværet er normalt noe varmere i Østersjø-området enn i Nordsjøen og Skagerrak, særlig når høytrykkene legger seg over øyriket og lar sola flomme over øyer og skjær fra morgen til kveld. Den vesle autonome øyprovinsen Åland skryter av å være det mest solrike stedet i hele Norden.

Vanntemperaturen er normalt noe høyere enn langs Norges kyst. Vannet er brakk, og skaper en annen maritim flora og fauna enn vi er vant med. Her vokser det trær på holmene, og sivet står tett i de fleste bukter og viker. I havet finnes torsk, brisling, ål og annen fisk, men ikke i de mengdene vi er vant med fra Norge. Man kan også fiske gjedde og abbor i sjøen. Østersjøen er et grunt hav med en gjennomsnittsdybde på 60 meter og saltinnhold på godt under én prosent. Fuglelivet er aktivt, og havørnbestanden er i ferd med å ta seg opp igjen, som den også er langs norskekysten.

Svenskene og finnene er svært miljøbevisste og stolte av skjærgårdsnaturen sin. Selv i de minste naturhavnene finnes det offentlige toaletter, og det er påbudt med septiktank i alle båter med toalett om bord.

Kardinalmerker

Vi kaster loss fra Åbo og går ut elven i frisk bris fra sørvest. Selv om vinden kommer i friske kast, er sjøen smul mellom de lave og skogkledde holmene. Farvannene er grunne og skaper andre navigasjonsutfordringer enn vi er vant til. Det finnes ingen opplagt led som langs vår egen kyst, og derfor er ikke lateralmerking så vanlig. I finsk skjærgård er det kardinalmerking som gjelder, det vil si staker som markerer nord-, øst-, sør- eller vestsiden av en grunne. Her gjelder det med andre ord å vite i hvilken himmelretning man skal passere stakene, og et godt råd er å pugge dette merkesystemet så det sitter i ryggraden.

Jeg vil vel også anbefale å bruke plotter. De lave holmene og lange grunnene kan gjøre det uvant å orientere seg. God planlegging i papirkart samt bruk plotter for fin-navigering underveis anbefales.

Vi heiser seil straks vi får anledning. Linjett 32 er en typisk skjærgårdskrysser som passer utmerket i farvannet. Med ett rev krysser vi gjennom øyhavet på flatt vann i ca. seks knop. Båten står høyt og den selvslående fokken gjør manøvreringen enkel. Dagens mål er Björkö i Skjærgårdshavets nasjonalpark ca. 50 nautiske mil sørvest for Åbo.

Naturhavn

Mens vi seiler i slalom mellom øyene, forteller Anders Taylor Larsen om sine opplevelser i østerled. Han har tidligere seilt nordover i Finland, der man opplever vill natur. Han så havørn sirkle på himmelen. Ulv og bjørn skal finnes i skogene, men dem så han ikke noe til. Taylor Larsen synes finnene er gjestfrie og de er interesserte i langturseilere fra Norge. Langs kysten i sør snakker de fleste svensk og engelsk, men lenger nord er ikke språkferdighetene alltid like gode.

Björkö er en svært godt beskyttet naturhavn. En stor innsjø mellom svabergene holder høy temperatur og er en attraksjon for mange båtfolk som vil bade i ekstra varmt vann. Vi ankrer fra hekken og fortøyer baugen i bolter i svaberget.

Flagg

Stort lenger vest i den finske skjærgården kommer man ikke. Neste dag setter vi kurs mot Degerby i Föglö kommune på Åland. Denne øygruppen er svensktalende og ble befolket fra Sverige allerede før vikingtiden, men fulgte med da russerne erobret Finland fra Sverige i 1809. Befolkningen som i dag teller ca. 30 000 innbyggere, ønsket å tilhøre Sverige, og enden på visa ble at Åland ble en såkalt autonom provins og demilitarisert sone i Finland – med eget flagg og politisk ledelse.

Fiske og sjøfart har vært hovednæringene på Åland gjennom historien. I dag er de arbeidsomme ålendingene kjent for gode økologiske matvarer og utsøkt tekstilhåndverk. Turisme er en viktig næring. Sommeren er full av festivaler og 10 000 gjester kommer hvert år i slutten av juli for å delta på Europas største vikingmarked.

Øyene er populære blant båtfolk og padlere, men det er også mange som kommer med bil eller sykkel på fergene. Som i Norge sysselsetter også fergedrift og annen offentlig virksomhet mange av innbyggerne.

Gjestehavn

Vi får en flott seilas vestover i frisk bris til liten kuling. Vi motrer det siste stykket gjennom en trang kanal til gjestehavnen i Degerby på Degerö. Her finnes to gjestehavner. Vi velger den best beskyttede ved fergeleiet, plukker bøye akter og går med baug til bryggen, slik skikken er i havnene her. Systemet er enkelt og smart og gir plass til mange båter i små anlegg.

Rett innenfor bryggen ligger sauna, lekepark for ungene samt et lokalt museum. Skikken er å ta sauna til man blir ordentlig varm, så gå utenfor og nyte en øl, for deretter å fullføre saunaøkten. Slik blir man fort kjent med folkene på nabobåtene. I Degerby er det også en yachtklubb med gjestebrygge og restaurant, der vi inntok kveldens måltid.

Selv de mest idylliske småsteder har sine mørke historier, og i museet lærer vi om barnemordersken Gustafva Johansdotter som ble henrettet der i 1822. På den tiden nøyde man seg ikke med dødsstraffen. Først ble hendene kappet av før øksen falt over nakken, leser vi.

Museet beretter om en barsk tilværelse der losvirksomhet var en viktig næring på øyene. Losene fikk betalt for hver nye grunne de klarte å kartlegge i det lumske farvannet.

Løyende vind

Værmeldingen kan opplyse om at et stormsenter er på vei mot Sverige, og vi bestemmer oss for å krysse Det ålandske hav i en avtagende liten kuling. Det lyder kanskje heftig å gå ut på havet i avtagende kuling og med storm under oppseiling, men faktum er at vi krysser Det ålandske hav på 30 nautiske mil, og i løyende vind og skinnende sol blir det en svært behagelig seilas utover kvelden. Litt sjø er det utpå, og vi må ta ut revet for å få driv og fart gjennom bølgene.

Mens mørket faller på ankommer vi Arholma nord i Stockholm-skjærgården. Dette er nærmeste havn fra Åland, og dessuten et godt beskyttet naturhavn med ankring mot brygge.

Neste morgen steker sola. Det er stille før stormen. Vi unner oss likevel en tur på land i den vakre viken, og følger kyststien mellom blåbærlyng til nærmeste krambod, som det fortsatt finnes mange av her i skjærgården.

Det er bare noen nautiske mils seiling til vårt endemål på Rosättra Båtvarv ved Vatösundet i nærheten av Norrtälje. Uværet trekker opp idet vi er på vei inn, og de første regndråpene faller når vi legger til kai. Gjennom natten uler kulingen i riggen, mens vi koser oss under dekk.