Livet på Padda – mitt båtparadis gjennom 50 år

En stor mann gikk bort denne vinteren. Helge Sørfonden var en mann det kan skrives mye spennende om. Han grunnla Sørfonden Slipp og Motorverksted i 1949, og la dermed grunnlaget for det gode båtlivet mange av oss har hatt på Padda (Bekkelaget) i årevis, og fortjener en stor takk. Han var en visjonær som langt på vei laget malen for dagens båthavner. Minnet om Helge vil heldigvis leve videre i beste velgående, ikke minst blant oss litt voksne båtfolk på Padda. Det hadde vært utrolig fint om det han la grunnlaget for gjennom hardt arbeid like etter krigen, kunne få bestå videre, men det er det dessverre ikke alle som er enige i for tiden.

Selv kom jeg til Sørfonden på Padda tidlig i tenårene, med Gressvik-jolle og behov for en trygg havn. Året var 1972. På Padda fikk jeg plass, sammen med min gode venn PC, som hadde samme type båt. På Padda var det kong Helge med frue som regjerte. Ordentlige folk, som passet på alt fra drift og vedlikehold til passende oppførsel mellom båteiere og vertskap. Ikke noe «slinger-i-valsen» der nei, men vi følte oss velkomne fra første stund. Padda fremsto som en trygg havn på mer enn en måte.

Ekte turseiler

For meg, som fortsatt var med i BSF (Bundefjorden Seilforening), og seilte regatta som mannskap på div. båter, ble Padda og Gressvikjolla den rake motsetning til regattaseiling. Vi dro på tur med slik båt må vite. Vi tok toget til Bekkelaget, eller syklet, og møttes på stranden på østsiden av Padda. Der lå båtene klare, vi hev om bord soveposer og telt, satte seil og kunne dra så langt som til Søndre Skjærholmen, for telting, bading og kokkelering på primus. Et herlig avslappende liv, uten trimme-stress og trener-mas. Vi var våre egne sjefer.

Ut og inn av Paddehavet seilte vi jo alltid mellom Ulvøya og Malmøya, som var regattabane for A-Jollene i BFS - der jeg lærte seiling. Men nå seilte vi jo helt ut på storhavet – Bundefjorden. Det var bare en feil med dette livet, og det var båten. Tenk hvordan det hadde vært, å ha en båt, som var så stor og tung at jeg kunne gå rundt på dekk, uten å risikere å ramle av, for ikke å snakke om å kunne gå helt frem i baugen, uten at denne forsvant under vann. Det hadde vært saker det.

Og etter tre sesonger som turseiler, dukket det opp en svensk Stjernebåt for salg. Dette var et klinkbygget «skip» på 20 fot, hel-dekket, med en liten kappe mellom mast og cockpit, fast kjøl og ikke minst, mulighet for å overnatte om bord, under bomtelt. Dette var drømmen, selv om den trengte en del oppussing. Jeg mener å huske prisen var kr. 3.500,-

En noe nervøs mor, kjørte meg til Asker, hvor båten lå, og sto igjen på brygga og tenkte sitt da poden seilte østover alene, lenge før mobiltelefonenes tid. Befriende!!! Båten seilte bra, lakk litt, men pytt, den var jo nettopp sjøsatt. Etter noen timer glir jeg inn ved butikken på Padda med mitt nye skip. Finner min nye bryggeplass, og går rett opp i det gamle styrhuset, Paddas telefonkiosk, og ringer mor – jeg lever, jeg sank ikke, alt er bra faktisk, veldig bra.

Gode tips og råd

På Padda er jeg mer og mer, på Padda får jeg mye god hjelp, og tips og råd om hva som bør gjøres med båten. Første vinter’n lagres rigg på Padda, mens båten kjøres hjem i hagen med lastebil. Her begynner læringen for alvor, når alt jeg har blitt tipset om bør gjøres, skal utføres i praksis, av meg selv, alene. Det ble noen supre år med «Stjerna», ut på tur – langt av gårde – men alltid til slutt hjem, inn sundet til Padda, enten med seil, eller padleåre, motor fantes ikke.

Selv om båten var fantastisk på alle måter, ble det om litt Hvalerskøyte med gaffelrigg. Ny læring, motorbytte, rigging og mye annet, stadig med Padda som «arbeidssted», med sine læremestre. Skuta ble helt staselig den etter hvert. Gamle Vågen og unge Ivar S. var begge et oppkomme av kunnskap om gamle trebåter, og hjelpsomme til tusen.

Men, en vår gjestet en ny gammel seilskøyte Padda, som bare var helt drømmen. Jeg ble helt skjelven i knærne bare ved synet av båten. Linjene, det store brede dekket, riggen med storseil, toppseil, fokk og klyver….det var saker, men nok langt utenfor rekkevidde. Den påfølgende høsten dukket den opp i avisen – til salgs…. Er det muuuulig? Det var det, og med salg av gamlebåten, litt privatlån her og der og litt sparepenger, var finansieringen i orden.

Nytt prosjekt ble seilt hjem til Padda av en meget stolt skipper. Herlighet!!! Året var 1984, Minerva het hun, og hadde linjer så vakre som noen. Her var til overmål alt i orden, sett i forhold til at damen var 80 år gammel. Hun hadde ny hud over vannlinjen, en del nye spant, nytt massivt teakdekk, nye losrekker etc. Velstand! Etter noen dager på slipp, med fjerning av to tonn blåskjell, priming, maling og stoffing, samt småreparasjoner, godt guidet og supplert av Sørfonden var hun for rene ungdommen å regne.

Opprettelse av Padda Båtforening

I 1986 inviterte Oslo Kommune til «allmøte» for Sørfondens kunder, i stuen på Villa Lilleborg, for å hjelpe oss båteiere i Padda til å ta over havnen, og drive selv som forening – på dugnad. I stuen var det trangt med 50 personer til stede, utenfor sto det 5 ganger så mange. Felles for de aller fleste var et sterkt ønske om å beholde ting slik de var, med Sørfonden som driver, og slik ble det. Til gjengjeld krevde kommunen opprettelse av PBF (Padda Båtforening). Pussig tenkte jeg, hva skal vi med forening når alt funker så bra? Men sånn ble det, og ting fortsatte som før; Ubekymret båtliv.

Minerva ble båten de neste 20 årene, først i bøye på Padda. Hun var jo altfor «stor» for bryggeplass. Det første som ble «anskaffet» til livet på Minerva var ny kjæreste, som etter hvert ble kone og mor til våre to små, som måtte finne seg i å vokse opp på Padda og om bord i Minerva. En slags sjørøver-tilværelse ble det nok. Minerva fikk ny motor, ny rigg og meget godt stell i disse årene. Og Paddafolket var alltid der med råd og hjelp og løsninger. Stor var gleden (og vemodet) da sveiveprammen over til Padda ble erstattet med overgangs-brygge i 1995, og vi fikk bryggeplass rett ved der vaktboden står i dag.

I 2004 ble dette båtlivet for mye vedlikehold, og for lite seiling i en tid med travle hverdager. Ungene var blitt tenåringer, og ikke så interessert lenger. Vi «deserterte», solgte Minerva, og seilte hjem «Plastic Fantastic», til stor glede (latter) for naboene med sine trebåter. I 2007, ble denne byttet ut med Koz, samme størrelse, men en båt som vi fortsatt har, og kommer til å ha til vi stuper. Vi har altså levd veldig mye av våre liv på Padda. Fantastiske år, i fjordens beste havn, med en service og drift av hele øya som er unik. Det å være båteier på Padda har alltid representert en av livets lyseste sider.

Så, for få år siden kom en gammel venn, og sa; «Du Henning, du har hatt båt her veldig lenge, har du ikke? Du kunne ikke tenke deg å stille til valg i båtforeningens styre vel? Der er det på høy tid å få til noen utskiftninger. Enkelte har jo grodd helt fast der». OK tenkte jeg, jeg stiller, på tide å bidra litt i foreningen, hyggelig også sikkert.

Og slik virket det, man var med, bidro med sin mening, og dro hjem og tenkte ikke så mye på det, før neste møte. Mulig jeg er litt treig av natur, men det tok faktisk en del tid før jeg begynte å se en del motsetningsforhold mellom det styret jeg var blitt en del av og Sørfonden Slipp AS, med tanke på hvordan Padda skulle drives.

Etter min mening har driften av Padda fra Sørfondens side alltid vært preget av nøkternhet. Av og til litt i meste laget til og med, men det var det ingen som brød seg med, så lenge vi kunne komme og gå, og leve våre båtliv helt bekymringsløst. Det har vel til og med til tider manglet litt «guts» fra Sørfondens side, for å ta tak, og sørge for en trygg og drivverdig fremtid på Padda.

Mørke skyer og krangel

For et par år siden var dagens leder av Sørfonden, Kristine og hennes stab «tøffe» nok til å se at det måtte et løft til, både for å ivareta miljø, sikkerhet og fremtid på Padda, og handlet der etter. Det betydde at båtplass-prisene måtte justeres mot et nivå som andre kommunale havner med profesjonell driver har, og da kom protestene fra en del medlemmer. De kom både fra folk som tidligere har påpekt manglende fremdrift rundt miljø-utfordringer, og noen som ikke bryr seg, men heldigvis ikke på langt nær fra alle. Dermed var uansett en konflikt i gang som har gjort det å ha båt på Padda litt mindre hyggelig.

I skrivende stund er båten fortsatt i vinterdvale. Vanligvis hadde jeg blitt yr bare ved tanken på at det kun er et par uker til vinter og skiturer igjen kan byttes med båtturer, men nå vet jeg ikke helt…. Det er nå noen mørke skyer som henger over mitt livs båtparadis. Siste ord er nok ikke sagt i denne saken, men jeg håper virkelig vi kan få en konfliktfri fremtid på Padda.

Når vi snart stevner ut sundet mellom Ulvøya og Malmøya for kanskje tusende gang minst (faktisk) og planene for påsken 2023 legges der og da, vil det nok bruse i årene, men når vi returnerer en uke senere, til Padda, hva da? Jeg har alltid elsket å komme «hjem» til Padda, pakke seil i sundet, og legge til kai i ro og fred blant båtvenner. Blir det sånn i 2023? Eller skal de neste årene være preget av mørke skyer og krangel? Jeg bare spør, men tror og håper som sagt på noe langt bedre.

Henning Røed

Seiler og optimist