Hvem tar regningen?

Det ble solgt mengder av båter på 70- og 80-tallet. Til nå har det vært stor interesse og godt med kunnskap hos folk som har fikset slitne båter, men intessen ser ut til å falle. Antall båter som gis bort på Finn øker. Enkelte eiere av slitte båter tar seg ikke råd til å betale for båtplass og legger båten i stedet på svai i påvente av å få enten solgt eller pusset opp båten, og på den måten redusere kostnaden ved å eie båten. Glassfiberbåter har et evigvarende skrog, men det meste av utstyret har en begrenset levetid. Nedslitte båter som det er blitt for dyrt å ta vare på dukker opp på stadig flere steder. Naturidyller er blitt som plassen bak låven på gårder i distriktene, hvor bilvrak ofte samler seg opp.

Generasjonen som kunne pusse en båt og holde den i orden uten å tømme lommeboken er i ferd med å dø ut. Samtidig blir båtene større og mer kompliserte, og de blir dyrere å holde. Båter solgt på 70- og 80-tallet var enkle, og reparasjoner var innenfor månedslønna. På den tiden var også inflasjonen så høy at bruktprisen var høyere enn kjøpsprisen. Båt ble sett på som en varig verdi.

I sommer måtte jeg vrake min bil fra 2003. Toyotaen hadde vært svært driftssikker og hadde aldri sviktet. Den hadde alt hva jeg trengte, men i en EU-kontroll ble det klart at prisen for å reparere var langt høyere enn hva en nyere og bedre bil kostet på bruktmarkedet. Bilen var ferdig. Hadde jeg hatt spesialkunnskaper kunne jeg kanskje fikset den. Det trodde i hvert fall kjøperen som betalte litt mer enn vrakpanten.

Båter som selges i dag vil lide samme skjebne. Det burde vært en EU-kontroll for båter også, for båter uten sjekk og vedlikehold kan være farlige på havet.

Det koster å holde båten trygg og sjøklar. Den dagen det blir dyrere å få den fikset enn hva en bedre bruktbåt koster, kan komme brått. De få som kan fikse båten tar seg bedre betalt, og de som tar på seg risikoen ved å sette båten i stand blir færre. Avansert utstyr som skal gjøre livet enklere om bord, utstyr som vil øke prisen på bruktbåtmarkedet på kort sikt, vil også bidra til at båten vil bli verdiløs i fremtiden. Som automatgiret i Mercedesen som det koster en formue å bytte, og som gjør at en flott bil må til huggeren. I sommer ble en kul regattabåt fra 90-tallet sendt til huggern fordi nye seil koster mer enn en halv million kroner.

50-fotere er dagens bestselgere, samtidig som vi ser at det er båter i denne størrelse som taper seg mest i verdi. Vi ønsker nye båter uten fare for uforutsette kostnader, samtidig som vi er livredde for en ti år gammel båt i 50-fots størrelse. Den minste feil vil svi i familiebudsjettet.

Vi må ha en plan for hva vi skal gjøre med bobåtene. Kostnaden ved å få slike båter hugget opp vil bli skyhøy, og hvem skal ta den regningen? Selv om båtene ikke er i 100 prosent teknisk stand, så kan de være gode bobåter. Kanskje eldre båter kan hjelpe oss gjennom boligkriser – få et liv nummer to i havner utviklet for å jevne ut boligetterspørselen. Båter kan flyttes til steder hvor det er boligmangel. Vi trenger i hvert fall et eier­register for større båter, ellers blir det kommunene som tar kostnaden, og fordeler den videre på oss.