Gedigent bokverk om Knarren

– Vi ønsket oss en «coffee table book» da vi skulle markere Knarrens 75 år og IKCs 50 år, sier Morten Heldal Haugerud, som siden han fikk sin første Knarr i 1973, har vært en av krumtappene i Knarr-miljøet – både i Norge og internasjonalt.

Og en slik bok fikk de, men den 2,3 kilo tunge boken som har målene 34,5 x 42,5 cm og som rommer 300 sider, kan såvisst ikke ligge på et hvilket som helst bord.  Det må være både stort og solid. Og den som blar i boken får innblikk i en klasse med en lang historie og et sterkt samhold. 

– Å seile Knarr er en livsstil, heter det seg.

Initiativet til boken ble tatt av Nicolai Lassen fra Danmark. Han er selv knarrseiler og journalist. Morten Heldal Haugerud har vært bidragsyter.

[Artikkelen fortsetter under bildet]

Brobyggende mesterskap

Ikke minst er det årlige IKC en kraftig brobygger mellom de tre landene som har trykket Knarr-klassen til sitt bryst; Norge, Danmark og USA. For da mesterskapet ble arrangert for første gang i San Fransisco i 1969, adopterte man prinsippene fra 1950-tallets IOD-seiling – det som man i dag tror er en moderne nyvinning som kalles «bag-seiling», men som faktisk er en gammel idé. Knarr-seilere reiste fra Norge og Danmark med kun en seilerbag som bagasje, for i San Fransisco ventet en flåte båter arrangøren stilte til rådighet. Mange av de tilreisende bodde privat hos seilere fra vertslandet, og etter regattaene ble man godt kjent i sosiale lag. Senere har IKC-arrangementet etter dette konseptet gått på rundgang mellom de tre landene i over 50 år.

Boken, som har fått navnet «It’s not the Game, but the way it is played» forteller om menneskene, regattaene og båten gjennom alle disse årene – en miks som er blitt til et helt spesielt miljø som de som seiler Knarr elsker.

[Artikkelen fortsetter under bildet]

– Boken handler mye om menneskene som er med, og vi har lagt vekt på å illustrere den med kvalitetsbilder, sier Heldal Haugerud, som har bidratt til boken ved å grave frem Knarrens historie.

– Du kan vel si det slik at vi hadde så mye stoff at vi også kunne ha lagd en bok bare om båten – på norsk.

Skapt under krigen

Knarren ble skapt under annen verdenskrig. Willy H. Johannesen og Lars Walløe hadde ideen, og de fikk Erling L. Kristofersen til å tegne den og Einar Iversen til å bygge den. Iversen var direktør for Sarpsborg Papp AS, men drev Grimsøykilen Båtbyggeri i Skjebergkilen på hobbybasis. 

Den aller første Knarren ble bygd i skjul for tyskerne, men byggingen ble etter hvert oppdaget. Det ble en båt tyskerne godt kunne tenke seg å ta beslag i, men Iversen bedyret at den ikke var god nok for herrefolket. Dette var jo bare en prototyp; en skikkelig Knarr ville ikke være ferdig før den første seriebygde båten var blitt bygd, og slik holdt Iversen tyskerne på armelengs avstand inntil mai måned kom i 1945 og endret Norge og verden. Rett etterpå ble Knarren tyskerne ville ha sjøsatt.

[Artikkelen fortsetter under bildet]

Erling L. Kristofersen konstruerte Knarr i 1943. Prototypen, O N 1, ble sjøsatt i 1944. De neste båtene ble bygd i 1945 og 1946. O N 4 som er en av dem, er verdens eldste seilende Knarr i dag. I 1947 ble det bygd 12 nye båter og dermed var klassen et faktum. I 1949 anerkjente landsforeningen KNS båten som nasjonal entypeklasse og i 1951 ble Norsk Knarklubb stiftet. 

Den store jubileumsboken forteller om alt dette, men det er også interessant å oppdage hvor stor internasjonal entusiasme som er knyttet til denne norske båten. Det er ikke bare nordmenn som har Knarr som livsstil – det fins mange utlendinger også.

[Artikkelen fortsetter under bildet]

Eksklusiv bok

For alle som en gang har seilt Knarr og som har et bord i stua som kan romme jubileumsboken, vil den være et hyggelig bekjentskap og minne. Det er en eksklusiv bok som er trykket opp i kun 700 eksemplaer. Norsk Knarrklubb selger den. Den er også til salgs hos Oslofjordmuseet i Vollen i Asker.

Opphavet til bokens tittel skriver seg fra 1969, da vinneren av mesterskapet, Bob York, uttalte de i Knarr-kretser legendariske og beskrivende ordene: «It’s not the Game, but the way it is played».