Bestikket: Verdens verste reise

Bestikket Av Ragnar Kvam jr. og Didrik Hvoslef-Eide (tegning)

Verdens verste reise e var de første sydpolsfarere. Lenge før Roald Amundsen og Robert F. Scott konkurrerte om å komme først til verdens sydligste punkt, vandret keiserpingvinene innover isen i Antarktis. Men de skulle ikke på erobringstokt. De skulle legge egg. Striden mellom Amundsen og Scott foregikk i 1911-12 og er gått over i historien som det siste, store kappløpet. Det er en sannhet med modifikasjoner. For det virkelig store kappløpet, pingvinenes marsj, utkjempes hvert år, nå som for tusen år siden. Et kappløp mot isnende vind og uforståelig kulde, ikke om å komme først, men om å bringe slekten videre. Du har kanskje vært så heldig å se filmen «Pingvinenens marsj» som i det siste har turnert norske kinoer. I 13 måneder levde den franske regissøren Luc Jacquet og hans team sammen med disse stolte fuglene. Resultatet er blitt et enestående dokument, og som Jacquet sier, det er første gang historien om keiserpingvinene blir fortalt. Skjønt også det er en sannhet med modifikasjoner. For det er ikke første gang, og æres dem som æres bør. De første mennesker som så og siden fortalte om keiserpingvinenes frosne rugeplass, var de tre britiske polfarerne Edward Wilson, Henry Bowers og Apsley Cherry-Garrard. De var alle medlemmer av Robert Scotts sydpolsekspedisjon, og under overvintringen før angrepet på selve polen, la det tre ut på en ekspedisjon som CherryGarrard siden skildret i boken «The Worst Journey in the World», polarlitteraturens absolutte perle. I skiftet mellom det 19. og 20. århundre hadde mennesket så vidt begynt å pirke i det antarktiske kontinent, men de ferder som fant sted, ble alle gjennomført i den australske sommers døgnkontinuerlige lys og relative fravær av vind og kulde. Men for å komme keiserpingvinens hemmeligheter inn på livet, måtte Wilson, Bowers og CherryGarrard legge av gårde i den antarktiske vinters stummende mørke, med hylende stormer og temperaturer ned mot minus 60 grader. De skulle ikke så langt, bare de drøyt hundre kilometerne keiserpingvinene selv vandrer. Men utstyret var primitivt, og de to sledene de hadde med seg, måtte de trekke selv. Hunder, om Scott hadde hatt noen å avse, ville likevel ikke gjort nytten. De hadde raskt