«Sønnene» i VM

JON SVERRE HØIDEN • Det var vel 120 deltagende lag fordelt på tre klasser under det ukelange arrangementet, som hadde base utenfor Kiel, i den gamle olympiahavnen fra 1972.

I forkant følte vi at vi var godt forberedt. Gjennom vårsesongen hadde vi prioritert treningsutbytte i regattaene vi deltok i, seilgarderoben var i god stand og vi hadde jobbet mye med riggtrimmen. Så kom gamechangeren: Ekstremværet Hans med meldinger om over 40 knops vind.

Mastemannen vår Hasse var innom en av båtbutikkene i olympiahavnen for å kjøpe nye seilsko. Innehaveren lo og sa lakonisk, med tung tysk aksent: «Good shoes, you will not get to use them in this weather. In 25 years here I have not seen anyzing like this weather.» 

Regattaplanene legges om

I regattakomiteen var det hektisk aktivitet for å lage et nytt opplegg for de første dagene. Det 180 mil lange offshore-racet ble satt på pause og erstattet av en snaut 20-mils distanseseilas med mye slørseiling. Regattaen startet innerst i Kielbukten, med publikum utenfor Kieler Yacht-Clubs ærverdige klubbhus før banen tok oss ut i åpent farvann, med retur samme vei. Med varsel om opp mot 40 knop vind ble vårt nye storseil pakket i tilhengeren og erstattet av det gamle fra 2016, for anledningen tapet opp og forsterket etter beste evne. 

Ingen av våre storseil kan reves, vår holdning har vært at i mer enn 25 knop vind skal vi egentlig ikke kappseile. Men nå var vi her i Tyskland, og alle andre skulle ut. Så vi bestemte oss for å være med. 

Storseilet eksploderte

Storseilet holdt - nesten. 500 meter før merkerunding og det som ville vært starten på en lens tilbake mot mål takket det for seg. Seilet bokstavelig talt eksploderte. Vi seilte med kun fokken opp til toppmerket, rundet, berget restene og satte tryseilet. En utfordrende øvelse med tidvis 38 knop på vindmåleren. 

Dagen etter bød på samme forhold, og samme bane. Vi seilte nå med tryseil og Jib-4, trygt og treigt, her trengte vi over 35 knop vind for å holde godt driv. Hver gang det løyet under 30 knop gikk det for sakte. 

Dag tre skulle Hans roe seg litt og det nye storseilet ble plukket frem fra tilhengeren. Arrangøren gikk for samme bane tredje dag på rad. Men ute på åpent vann blåste det stadig godt over 30 knop i lange strekk, og seilingen ble i stor grad preget av å forsøke å være så snill som mulig med seilene. På ettermiddagen løyet det og arrangøren startet to baneseilaser (endelig!), men vi måtte være i havn og reparere skader fra distanseseilasen tidligere på dagen. 

Da vi endelig kom i gang med baneseilaser under mer normale forhold følte vi at vi hang godt med og seilte stort sett inn på øvre halvdel av listen. Det var vi godt fornøyde med i et så kompetent felt. Vi så også hva vi må jobbe med fremover for å løfte oss ytterligere. Dessuten skal vi skaffe oss et panser-solid, revbart storseil for distanseseilaser i fremtidig ekstremvær!