Topp og bredde

Det er flott at vi har dyktige seilere som får gode resultater og vi er stolte av dem. Utfordringen er, som for mange idrettslag, hvor mye man skal satse på toppene kontra bredden.

Det er lett å si ja takk, begge deler, men det er en vanskelig balansegang. I Bundefjorden har vi satset på å ha gode trenere for jolleseilerne, noe som ser ut til å bære frukter. Det kommer stadig opp nye talenter og mange blir værende i seilermiljøet.

Ungdomsbåten «Hotshot», som i skrivende stund deltar i EM ORCi, gjør at noen av disse får en fin introduksjon til kjølbåtseiling, og flere mønstrer på som mannskap på kjølbåter før de eventuelt kjøper egen båt.

Det at vi har noen enere hos oss gjør at vi andre har noe å måle oss mot, men mange er også med fordi miljøet er godt og de ser ut til å trives i foreningen.

En annen satsing som også ser ut til å styrke miljøet er satsingen på dameseiling. Vi har nå en fin gjeng damer som seiler jevnlig på våre onsdagsregattaer og de gjør stadig fremskritt.

Det finnes ikke noe fasitsvar på topp eller breddeidrett, men det ser ut som toppene skaper bredde - eller er det bredden som skaper toppene? Jeg føler vi har lykkes ganske bra med vår kombinasjon.

Tekst: Arne Isaksen

Youth Worlds 2022 ILCA med Jens

Jeg heter Jens Kaastad Ørjavik, jeg er 17 år og seiler ILCA 6 (Laser Radial).

Siden jeg var ni år har jeg seilt Optimist og jeg gikk over til Laser da jeg var tolv år. Valget om å seile ILCA har jeg aldri angret på. ILCA er en båtklasse som krever fysisk styrke og det er alltid store felt å seile i. Både i Norge og utlandet er det et utrolig hyggelig miljø.

Tidligere i vår kvalifiserte jeg meg til Youth Worlds Championship i Nederland. Kvalifiseringen gikk over to helger med Norges Cup, der jeg vant sammenlagt. Youth Worlds eller ungdoms-VM, er et slags mini-OL for juniorseilere der den beste seileren fra hvert land deltar. For jentene i ILCA 6 stilte Mia Klæbo (Drøbaksund SF) fra Norge. Totalt var vi åtte seilere på det norske laget.

Jeg reiste til Nederland rett fra EM i Hellas. Heldigvis var det mange som skulle til samme sted, så jeg hadde et stort reisefølge. I Nederland ble alle seilerne innlosjert i hytter hvor vi bodde med hver vår nasjon. Til og fra marinaen måtte vi sykle 30 minutter hver vei.

Selve seilingen gikk ikke helt som jeg hadde håpet. Lite vind med sinnsykt sterk strøm gjorde alt utrolig vanskelig, og jeg ble veldig skuffet over plasseringen. Av 65 seilere ble jeg nummer 32. Uansett var oppholdet svært lærerikt og vi hadde med flinke og hyggelige trenere fra NSF.

Det kanskje aller morsomste ved Youth Worlds var det sosiale. Jeg møtte masse nye folk og fikk mange nye venner. Vi på det norske laget hadde det gøy hele tiden.

Med en dag hjemme i Norge for å vaske klær reiste jeg rett videre med treningspartner Sverre til Houston, Texas for å seile åpent junior-VM. Her kvalifiserte jeg meg til Gold Fleet og ble nummer 20 av 156 seilere.

Etter NM i Kristiansand 12. - 14. august satser jeg for fullt på ILCA 7. Målet mitt er å komme på det norske utfordrerlandslaget.

En stemningsrapport fra EM Optimist

«Temmelig sliten, men fornøyd, er jeg nå tilbake fra Danmark etter mitt første store internasjonale mesterskap», skriver Gwenaelle Witsø Brod i sin rapport fra Optimist-EM. EM i optimistjolleseiling arrangeres hvert år av IODA (International Optimist Dinghy Assosiation).

«Da jeg ble plukket ut til det norske laget i EM etter gode resultater i NM i Arendal i juni, samt Norgescup, var gleden og stoltheten stor. Til sammen var vi sju håpefulle, unge seilere, som skulle til EM i Optimist, fire gutter og tre jenter. Men det tok ikke så lang tid før jeg begynte å føle på prestasjonspresset, og da juli bikket august og dette store mesterskapet virkelig begynte å nærme se, husker jeg godt hvor mye jeg gruet meg.

Straks mesterskapet var i gang, var angsten byttet ut med kampmodus. Nå som alt er over, er følelsen min at jeg bare vil tilbake, fordi det var så gøy, lærte mange nye ting, ble kjent med mange fra hele verden, og ikke minst, smaken av suksess.

Selv om det å seile på landslaget i et stort internasjonalt mesterskap var veldig givende, var det også tøft og til tider brutalt. En tabbe, og plutselig kan du ligge bakerst. Det handler om å ha is i magen, og jobbe seg gjennom det man har lært. Da kan det begynne å klaffe igjen og så greier man å klinke inn topp-10-plasseringer. Det gir et enormt rush.

Jeg synes det var en tøff kamp å kvalifisere seg til EM, men enda vanskeligere å komme seg til gullfinalen. Det er noe helt annet å seile med andre med et høyt nivå, enn bare med de få seilerne fra egen klubb. Det ble for knapt med tid mellom uttaket og EM, og vi på EM-landslaget skulle hatt flere muligheter til å trene sammen i andre internasjonale regattabaner før EM.

Optimistjollen kan for mange se ut som et lekebåt, men Optimist-seiling er en super sport for å lære å seile fort og i regatta. Alle verdens beste seilere startet her. Derfor synes jeg at verdens største seilsport burde få mer økonomisk støtte i Norge, for det fortjener den!»