Første møte med paradis

HOVEDBILDE: Katamaranen godt plassert mellom palmene og korallrevet: Fotos: Linn Krogh Hansen.

Hatchet Caye, Belize:

Etter å ha overbevist gutta på Moorings-basen i Belize om at det er helt naturlig for en norsk jentegjeng å leie båt uten mannlig skipper, la vi ut på det turkise korallhavet.

Belize er Mellom-Amerikas eneste engelsktalende land. Det ligger mellom Guatemala og Mexico, og kysten er beskyttet av verdens nest lengste barrierrev. Skjærgården er urørt og består av lave koralløyer, hvite strender og svaiende kokospalmer. Nærmere klisjeen om paradis skal det godt gjøres å komme.

– Har du vært på båt før?

Fem jenter alene på en 39 fots katamaran-hytte er vist ikke dagligkost i Karibia og Mellom-Amerika.

– Have you been on a boat before? lurte nemlig den ellers så hyggelige fyren som gjennomgikk båten sammen med oss.

"Jo da", svarte jeg, og lurte på om han ville se det nye ICC- sertifikatet mitt. Men nei, det var ikke nødvendig. Jeg var likevel ærlig nok til å innrømme at det er første gangen jeg er skipper på en så stor båt, og med to skrog. Faktisk en diger hytte på sjøen.

Men jeg hadde seilt nok av disse charterkatamaranene sammen med andre til å ikke se manglende skippererfaring som en stopper for jentetur med "hus-katten". For mannlig skipper var ikke noe tema. Enten skulle vi på jentetur, eller ingen tur. Og hvis base-mannskapet hos Moorings hadde vært i tvil om vår kompetanse, hadde de muligens hatt betenkeligheter med å sende oss rett ut på et hav uten særlig ly og fullt av umerkete koraller og grunner, når værvarselet meldte kuling?

En katamaran med 1,3 m dyp kjøl skulle imidlertid vise seg å være veldig praktisk på de mange skumle korallgrunnene som plutselig poppet opp midtfjords. I Karibias vestligste utpost er staker et fremmedord, og sjøkartene til tider pent sagt mangelfulle. ”Survey imcomplete”  var en gjenganger på kartene i Pilotguiden over Belize, Mexico og Guatemala, som vi hadde fått med oss. Til gjengjeld var det Belize som lokket mest da vi besteme oss for å dra på et nytt og ukjent sted. Mens de fleste chartertilbyderne i Skandinavia har Øst-Karibia  og Jomfruøyene som standard i katalogene, fant vi Belize  hos Seatravel, som gjennom samarbeidet med Moorings formidler til en rekke utradisjonelle destinasjoner.

På svai uten ly

Etter en kort ettermiddagsetappe på 12 nm fra charterbasen til Moorings i Placenica ble det overnatting på anker utenfor Whippari Cay, en av de mange små koralløyene innenfor barriererevet. Ettersom det kun finnes små, lave sandøyer uten særlig ly mot vinden når det blåser opp, kastet vi ut en ekstra dregg for å sikre båten for natten. Hehe..., hvordan vi skulle få det opp igjen var noe vi alle lurte på, og uten ankertau som passet til vinsjen belagte vi oss på å måtte bruke håndkraft. Den tid den sorg. Tanken på å drive av midt i sorte natta på alle korallene i nærheten var lite fristende. Det var en bøye der, men den hadde en argentinsk familie tatt foran oss. Og bøye nummer to var ikke i god stand, hadde de sagt på basen før vi dro. Vi ble derfor oppfordret til å hive ut dregg nummer to for hånd.

Godt sikret..veldig godt sikret..

Etter dagevis med lite vind, 35 grader og sol startet vi den fire dager lange turen vår med  frisk vind og overskyet, et lavtrykk som videreutviklet seg til regn og kuling i løpet av den første natten. Det ble mye plasking og bølger, ettersom det ikke var noe ly å finne på den siden av øya hvor det var mulig å ankre.

Det ble som ventet ikke mye sammenhengende søvn for undertegnede den første natten. Som "førstegangs-ankrende" med leid charterbåt ville jeg nok uansett ikke sovet 100 prosent godt gjennom natten, men den sterke vinden gjorde det ekstra viktig å holde et halvvåkent øye med situasjonen. Med 30 knop i kastene og null erfaring i å ligge for anker over natten, bar det stadig opp for å sjekke posisjon og avstandene til ankerlyset på nabobåten. Nei, vi flyttet oss ikke fra argentinerne som lå på bøya. Good news! Da det lysnet klokken 05.30 lå vi like trygt som kvelden før. Og det fikk vi merke…Vi lå veldig trygt..

En hver medalje har sin bakside, og ekstra-dreggen ville selvfølgelig ikke slippe taket. Vi fryktet først at det hadde lagt seg oppå hoveddreggen, men det viste seg at hoveddreggen lot seg enkelt trekke inn med vinsjen. Men med kuling fra nord klarte tauet selvfølgelig å surre seg rundt propellen/drevet i løpet av den korte tiden vi hadde til disposisjon fra vi sveivet opp hoveddreggen til vi skulle ta opp ekstradreggen. Motoren stoppet som følge av dreggtauet som lå kveilet rundt drevet, bølgene førte oss stadig  nærmere korallrevet i sør, og tanken på å hive ut hovedankeret på nytt var i noen sekunder nærliggende.. Men å ringe Moorings-basen første dagen for hjelp? Nei glem det. Dette skulle fikses selv.!

Ankeransvarlig Siri Karlsnes (41) var sporty og hoppet uti med dykkemaske og svømmeføtter på eget initiativ, og fikk fikset det kranglevorne dreggtauet på null komme niks. Resten av jentene gjorde et imponerende krafttak og fikk ekstradreggen opp, til tross for uventet motstand på grunn av vindfang og strømkrefter i kulingen. Dette var som sagt første gangen i katamaran for de fleste av oss, og vi glemte rett og slett å ta hensyn til dette i begynnelsen av dreggtrekkingen. Men jentene fikk dreggen opp  uten vinsj og uten riper i båt eller dingy. Vi brukte vel en drøy time på hele manøveren. Klønete? tja, men det ga utvilsomt masse praktisk erfaring til neste gang. Da skal det gå langt ”smoothere”!