Heroisk innsats av Kristin Songe-Møller

Som aller første norske seiler har Kristin Songe-Møller deltatt og fullført soloseilas-klassikeren La Solitaire du Figaro, som i år ble gjennomført for 43. gang. Hun endte på 33. plass og hadde fire båter bak seg, men den 35-årige Asker-seileren har imponert.

– Flere har kommet bort til meg og gratulert med vel gjennomført La Solitaire og sagt at de er svært imponert. Da lurer jeg litt på hva de har trodd om meg, skriver Kristin Songe-Møller til Seilas.

Hva de har trodd er vel at en enslig ukjent, norsk kvinnelig seiler uten noe støtte-apparat, uten store sponsorer, uten nye seil og i et helt ukjent farvann ville være sjanseløs. Men det var hun slett ikke.

Vant i 13. forsøk

I samlet tid var hun 10 timer, 22 minutter og 54 sekunder bak vinneren Yann Eliès fra Frankrike, som deltok i sitt 13. Figaro-race – og lyktes å vinne i sitt 13. forsøk – 33 år etter at faren hans Patrick Eliès vant det samme racet i 1979. På den siste etappen var Kristin Songe-Møller bare drøye to timer bak.

– Ja, jeg kom i mål i går formiddag. Nå er dessverre La Solitaire du Figaro over for denne gangen. Det er kun noen obligatoriske arrangementer på land frem til søndag. Så er det nok en transportetappe «hjem», skriver Kristin.

Den 3. og siste etappen var på ca. 500 nautiske mil og den tok ca. tre døgn. Og det ble en etappe med lite søvn, og en etappe som nummer to sammenlagt, Morgan Langraviere beskriver som tøff:

– Akkurat nå vil jeg si at jeg ikke kommer til å seile La Solitaire du Figaro igjen. Det er for tøft, jeg vet ikke om jeg vil være i stand til å moblisere nok energi til å gjøre dette igjen, sier han.

Neppe siste gang

Skal vi tro Kristin Songe-Møller, blir det neppe siste gang for henne, for hun tenker fremover.

– Jeg slet med båtfarten. Det må jeg jobbe med, skriver hun.

Men for å kunne fortsette, trenger hun støtte:

– Nå er det sponsorjakt i tiden fremover. Det vil si først og fremt jobbe med profilering i media. Det er ikke lett uten det helt store kontaktnettet. Men jeg gir meg ikke før jeg får det til!

Lite søvn

Kristin Songe-Møller forteller fra den siste etappen, og det er en historie som røper at det å seile solo slett ikke er noen lett match:

– Jeg fikk sovet litt den første natten, da det var bidevind og ingen steiner i nærheten. Neste dag var det kryss og motstrøm, noe som betyr seiling i fjæresteinene. Det var tøft. Mange slag og ingen søvn. På ettermiddagen seilte vi igjennom Raz de Seine, skarp spinnaker over Mere d’Iroise, og deretter Chenal du Four. Heldigvis på medstrøm, men ingen søvn…

– Neste strekk gikk over Den engelske kanal. Til tross for at vi krysset skipsleden, var det endelig mulig å få litt søvn. Det var utrolig kaldt, bare 10 grader. Dette er iikke noe luksuscruise… Jeg tror jeg fikk totalt 4–5 timers søvn på siste etappe.

Spinnaker-trøbbel

– Det gikk greit langs med kysten av England. Spinnaker hele veien, helt til Weymouth. Klokka var 02 og jeg måtte jibbe. Jeg gruet meg litt til jibben, for sjøen var vanskelig. Det var et bølgesett fra vest, og et fra nordvest. Da jeg stod på fordekket for å jobbe over spinnakerbommen, fikk jeg tvinn i spinnaker’n. Jeg gjorde som jeg har lært, jibbet tilbake.

– Men med den urolige sjøen ble det bare værre. Jeg forsøkte et par gangen, og spinnaker’n tvinnet seg mer og mer…

– Etter kort tid var hele spinnaker’n tett pakket rundt hele forstaget og spinnakerbom opphalet. Det så nokså hårete ut. Reneste skrekkbildet.Tankene raste gjennom hodet. Hvordan får jeg spinnaker’n ned? Hva er mine alternativer?

– Jeg så lanternene til en av regattaens følgebåter i nærheten. Jeg ble passet på. Det var ca. 100 nm igjen til Cherbourg. Jeg klarte å holde hodet kaldt.

Lokal, norsk lærdom

– Etter et par mislykkede forsøk, kom jeg på det Christen With fortalte meg om timeglass i spinnaker’n i fjor. Man får tvinn fordi vinden kommer på baksiden av storseilet. Det tok litt tid før jeg fant ut av hvilken vei spinnaker’n var tvunnet, men da var det bare å seile negativt. Jeg lagde en provisorisk preventer på storseilet, satte på autopiloten på negativ kurs og ventet.

– Ganske snart begynte det å skje noe. Spinnaker’n begynte å tvinne seg opp. Jeg var strålende fornøyd over å se at det virket. Da det var 2 tvinn igjen, gikk jeg på fordekket og hjalp til med det siste. Da var det bare å ta ned spinnaker’n, trodde jeg. Jeg fikk den ned til litt ovenfor nedre salingshorn. Da sa det stopp.

– Jeg bandt fast spinnaker’n, fant frem spot-lykten min, og lyste opp i masten. Det viste seg at fallet på et aller annet vis hadde tvunnet seg i toppen av masten. Jeg måtte ta med hele spinnaker’n rundt forstaget. Det blåste 20–22 knop. Det er mye vindfang, selv i den lille biten av spinnaker som hang i masten.

– Jeg bandt samme spinnaker’n etter beste evne. Sikret den godt, og førte den rundt forstaget. Det funket! Jeg fikk ned spinnaker’n!

– Gjett om jeg var glad, og fornøyd. Jeg hadde kommet inn i situasjonen selv, og jeg klarte også å komme ut av den selv. (Jeg har hørt utallige hårete historier fra andre om deres erfaringer med tvinn i spinnaker’n. Så det er noe som alle har vært igjennom, og det hender fra tid til annen.)

En god erfaring

Da jeg nærmet meg mål i Cherbourg, så jeg at båten foran meg hadde litt av spinnaker’n hengende i masten. Han hadde krysset Den engelske kanal med spinnaker’n slik på skarp fokke-slør. Da ble jeg enda mer fornøyd med at jeg hadde håndtert min spinnaker-situasjon på en god måte. Nå vet jeg at jeg også håndterer en slik situasjon på en god måte. Til tross for at det var kipt da det skjedde, er det en god erfaring å ha med videre.