Norsk Maritimt Museum, Draken og Solingen

På seilmagasinet.no 8. mai 2017 omtales det faktum at Johan Ankers Draken og Jan Herman Linges Soling (fra Sydney-OL i 2000) nylig ble flyttet ut av Båthallen ved Norsk Maritimt Museum. Journalist Mikkel Thommessens påstand om at museet «ikke evner å forvalte gaver» er en kraftig salve. Som prosjektleder for rehabiliteringen av Båthallen må jeg få lov til å imøtegå den. 

Les Mikkel Thommessens innlegg

Det er mange måter positivt at enkeltobjekter i en museumssamling har sine forkjempere. Thommessen forklarer godt sitt engasjement for Draken og Solingen. Norsk Maritimt Museum er enig i at de to fartøyene er svært verdifulle tilvekster i museets samlinger.

Thommessen mener at det er «respektløst overfor giverne» at de to båtene, som fortsatt har «en markedsverdi», skal «støve ned på et lager til et museum som ikke har planer for dem i fremtiden». Han har rett i at de to båtene ikke er tenkt tilbakeført til posisjonen i Båthallen, og det er selvsagt både hans og andres rett å ytre seg om at dette er synd og skam. Men han trenger ikke dermed å insinuere at Norsk Maritimt Museum vanskjøtter sitt oppdrag.

For det første: Det som ville vært «respektløst», var å la Draken og Solingen stå i Båthallen mens rehabiliteringen pågikk. Samtlige båter og gjenstander er tatt ut. Vi skal i gang med byggearbeider slik at Båthallen skal kunne åpne igjen i 2019, et prosjekt som er støttet med betydelige midler fra Kulturdepartementet. Hvis de ble stående, ville vi virkelig la klenodiene «støve ned». 

Som for de andre objektene i museets samlinger, er Linges og Ankers båter flyttet til magasinlokaler som museet bruker betydelige ressurser på. Nøkkelordet er sikring, og da i ordets alle betydninger. Mikkel Thommessen går langt i antyde at gjenstander ikke blir tatt vare på hos oss. Dette er fjernt fra museets planmessige arbeid for å sikre den kulturarven vi har ansvar for.

Norsk Maritimt Museums gjenstandssamlinger har over 13 000 numre. Ikke alt kan være utstilt til enhver tid, og objekter tas ikke inn med noe evig løfte om å være utstilt permanent. Gjenstander lånes også ut til utstillinger ved andre museer, både innen- og utenlands. For en god del av gjenstandsmaterialet vil det av bevaringsmessige hensyn også være nødvendig at de i perioder får «hvile» i magasin. Der vil de være tilgjengelige for studiebesøk etter forutgående avtale. Det arbeides dessuten målbevisst for å gjøre samlingene tilgjengelige også utenfor museets lokaler og åpningstider. En av flere nye arenaer som bygges for dette formålet er på nett, se www.digitaltmuseum.no.  

Norsk Maritimt Museum har et vidt museumsmandat. Det speiler stadig nye sider ved menneskets forhold til sjø og hav, som fjorårets utstilling om plastforurensing av havene («Håp for havet?»). Seilbåter og lystseilas er heller ikke fraværende. Johan Anker og Jan Herman Linge presenteres i bredde og dybde i utstillingen «Til sjøs!».

Leseren av Thommessens artikkel kan lett sitte igjen med inntrykket av at Båthallen ble bygget for å huse Solingen og Draken. Det er ikke riktig. Bygget stod ferdig i 1958. Det har alltid vært det båtbaserte, før-industrialiserte livet på norskekysten som har vært i sentrum. Museets enestående samling av norske trebåter, med fembøringen «Opreisningen» som en slags fanebærer, har vært den primære gjenstandsgruppen i hallen.  

Når prosjektgruppen nå utarbeider en plan for utstillingene i Båthallen, er det likevel mange nye veier som skal gås opp. Dem forteller vi gjerne SEILmagasinets og Seilas’ lesere om i større detalj, i god tid før utstillingene åpner våren 2019.