ETNZ maktesløse mot OTUSAs kryssegenskaper

Til tross for at Dean Barker, Ray Davies og de andre seilerne på Emirates Team New Zealand seilte et nær feilfritt løp hadde kiwiene intet å stille opp med da Oracle Team USA satte inn turboene på kryssen.

Som i den 18. seilasen tok Barker starten med knappest mulig margin og sikret ledelsen ved første merke. På lensen gjorde kiwiene ingen feil, men OTUSA Jimmy Spithill, Ben Ainslie og Tom Slingsby slapp ikke mange meterne ned til lensemerket. Igjen be det en split og kryssen fikk samme utgangspunkt som i den foregående seilasen der ETNZ valgte Alcatraz og OTUSA byfronten.

OTUSA kom raskt på høyden med ETNZ pg det var bare styrbordsfordelen som gjorde at ETNZ fremdeles ledet da de møttes første gang. Senere var det bare OTUSA og den amerikanske båten økte gjennom hele resten av seilasen. Spenningen var utløst, og det gikk som de fleste hadde ventet; at Oracle Team USA forsvarte pokalen Larry Ellison, Russell Coutts og Jimmy Spithill vant med sin 90 fots trimaran i Valencia i 2010.

Seilsportshistorie

Det var et godt stykke seilsporthistorie som ble skrevet i de 19 dagene America's Cup seilasene varte. Ingen AC regatta har tatt lengre tid å avvikle, men først og fremst er det OTUSAs fabelaktige comebcak etter å ha ligge under 1-8 folk vil huske fra denne regattaen.

Det var også bare tredje gang i AC historien at en regatta gikk til en avgjørende «winner take all» seilas. Det skjedde i 1920 da pokalforsvarer «Resolute« slo Sir Thomas Liptons «Shamrock» 3-2 og i 1983 da «Australia 2» ble den første til å ta America's Cup utenlands ved 4-3 seier over Dennis Conner og «Liberty».

Skiftet taktiker

Emirates Team New Zealand kom til finalen etter å ha dominert en slunken Louis Vuitton regatta, men med flere nautiske treningsmil bak seg enn OTUSA som fikk flere måneders avbrudd etter den dramatiske kullseilingen i oktober i fjor. Under OTUSAs tvangspause hadde ETNZ perfeksjonert mannskapsarbeidet og utviklet teknikken med å foile på kryss. Resultatet så vi i de første finaleseilasene. ETNZ var best både i manøvrene og hadde større fart i båten, og som kommentator Ken Read gjentok under sendingene fra San Fransisco, fart er en taktikers beste venn. Vendepunktet for OTUSA kom da de erstattet taktikeren John Kostecki med den firedobbelte OL vinneren Ben Ainslie. Dette og det faktum at design- og byggeteamet klarte å oppgradere båten, ble begynnelsen på OTUSAs gigantiske og vellykte snuoperasjon.

Små og gradvise forbedringer

Hva som er gjort med båten vet vi ikke med sikkerhet, men det har vært små endringer som alle har bidratt til fartsøkningene, særlig på kryss. Disse, og mannskapets evnte til stadig å forbedre jibber og slag, snudde bildet i OTUSAs favør. Det er derfor ikke snakk om noe sammenbrudd for ETNZ, men stadige forbedringer hos konkurrenten som avgjorde utfallet av regattaen. Seiling er på mange måter som tennis, det er den siste seilasen, eller siste gamet som teller. Ikke hvor lang tid man har igjen å seile eller å spille ballen.

Hadde Cupen i lomma

Likevel er tapet særdeles surt for ETNZ som ledet i tre seilaser som ble avlyst, enten på grunn av for lite eller for mye vind. Særlig i lettvindsseilasen hadde ETNZ pokalen i lomma. Da maksimaltiden utløp hadde kiwiene bare noen hundre meter igjen å seile.

Den vanskeligste regattaen å vinne

«America's Cup er det den er fordi den så vanskelig å vinne», skrev Sir Peter Blake i et brev til italienske Luna Rossa etter at New Zealand hadde vunnet finalen mot dem i 2000. «Dette er ikke et spill for forståsegpåere eller for en som ikke kan ta igjen etter å ha ligget nede, eller for den lettskremte. Den er et spill for den som ikke er redd for å måle seg med de beste, et spill det nesten er umuilig å vinne. Nesten, men ikke helt. Det er årsakene til at pokalen er verdt å kjempe for. Det er utfordringene som gir mening. Det er essensen i selve livet», sier Blake.

Har revitalisert seilsporten

Til tross for den lave deltakelsen med bare tre utfordrerlag, dødsulykken med Bart Simpson og fadesen med Louis Vuitton Cup der mange av seilasene ble avviklet med bare en båt på banen, er det ingen tvil om at finaleseilasene med to helt jevne lag ble en formidabel suksess, både for flerskrogsseiling og for selve America's Cup. Det hersker liten tvil om at seilasene i San Fransisco har gitt nye tilhengere til seilsporten langt utover seilernes egne rekker og at teknologien både med foiler på båtene og formidling av sporten til et bredere publikum vil bidra til å revitalisere en sport som på mange måter har stagnert.

Hva nå?

Det skal derfor bli spennende å se hvilke planer Larry Ellison og Russell Coutts har for de neste America's Cup seilasene. Mye får vi vite i løpet av de neste få dagene, men det er ingen hemmelghet at Russell Coutts har erkjent at det med de enorme vingseilene som krever 35 mann for å få på plass, og en stab i hvert av lagene på mer enn 100 personer, er et America's Cup prosjekt blitt altfor kostbart. Budsjetter på mer enn 100 millioner dollar gjør at regattaen ikke er bærekraftig. Sponsorene får ikke valuta for slike summer og man er avhengig av eksentriske milliardærer for å finansiere lagene. Derfor trengs betydelige kostnadskutt for å få flere lag med i regattaen.

Sverige med igjen

Mens vi per idag ikke vet om hverken New Zealand hvis prosjekt er hovedsakelig statsfinansiert, eller Italia som er avhengig av gode tall i Prada konsernet, kommer til å stille opp i de neste seilasene, er Torbjörn Törnqvist allerede igang med forberedelsene til den neste cupen. Paul Cayard er erstattet av Iain Percy som prosjektsjef og så snart man kjenner premissene for de 35. seilasene, setter Artemis leget igang med arbeidet.