En kulturskatt av et livsverk

– Båten har vist sine kvaliteter i hundre år, dette går bra, sa selgeren til Martinsen da han var i Skottland for å hente båten i 1995. Det viste seg å være feil.

– Etter et par dagers seiling langs kysten av Skottland, på vei inn i Crinan Canal, blåste seilene i filler og motoren røykla hele båten Vi fikk båten opp i slusen og kontaktet en båtbygger. Han sa vi ikke måtte finne på å seile videre, forteller båteieren om sine første erfaringer. Han visste at båten var i dårlig forfatning, men ikke så dårlig. Han hadde heller ingen anelse om alt arbeidet som måtte til for å få båten i skikkelig stand.

I 2008 ble båten sjøsatt igjen, og før jubileumsregattaen i 2014 fikk den ny rigg og nye seil. Det ville vært mye raskere og billigere å bygge ny.

En vakker svane

SEILmagasinet ble invitert ut for å seile med den vakre klassikeren fra Melsomvik i Vestfold en vakker septemberdag i fjor for å kjenne gleden av å seile en strøken klassisk treseiler. Eieren har maktet å modernisere klassikeren på en nøysom måte som bevarer båtens rene linjer, men som gjør den både raskere og enklere å seile. Det er lite som kan måle seg med en 48-fot med bare 2,56 meters bredde, og 105 kvadratmeter med seg i strekkfast materiale. Det er som å kjøre en vakker veteranbil med moderne motor.

Gustav Martinsen har skapt et smykke hvor moderne teknologi har økt seilgleden og gjort båten til en håndterbar turseiler.

Lang historie

«Flirt IV» ble bygget i Vollen i 1912 for Alf Rasmussen. Dette var Rasmussens fjerde 9-meter på rad siden 1903. Båten ble bestilt for å konkurrere under Europauken i 1914 hvor det deltok 130 båter fra åtte ulike nasjoner. «Flirt IV» ble nummer to, bare slått av en båt med bermudarigg. Den store internasjonale regattaen i Oslofjorden, dagene før første verdenskrig brøt ut, skapte også et tidsskille for de klassiske treseilerne. Etter dette fikk båtene bermudarigg. Også «Flirt IV» som ble rigget om fra utdatert gaffelrigg.

«Flirt IV» ble solgt til England på 20-tallet, og ble kjent under navnet «Lo III» fra regattabanen. Båten var eid av John H. Illingworth, som etter hvert ble Commandore av RORC, og fikk i gang Sydney Hobart Race. «Lo III» ble brukt til havseilas, men var noen centimeter for kort for å kunne seile Fastnet Race, og ble derfor solgt. Båten havnet i Skottland som «Torridon» før krigen.

Først etter krigen fikk hun motor, og fortsatte å dra inn pokaler. Båten sank på 60-tallet, men ble reddet og restaurert av to unge brødre som døde på vei ut til «Torrion» som lå i bøye. Båten vant regattaer i Skottland også på 70-tallet.

Kulturarv

Anker og Jensen bygde de flotteste meterbåtene i verden før krigen, og disse klassiske båtene tilhører Norges kulturarv. Gustav Martinsen er en av flere som har bidratt sterkt til at kulturarven er ivaretatt. Nå ivrer Martinsen etter å gå i gang med et nytt prosjekt, og vil derfor forsøke å selge den historiske 9-meteren. Han håper at den kan forbli i Norge.

– Jeg håper noen forstår verdien av å eie et slikt smykke, og ser all den seilgleden en slik båt gir, forteller eieren. Flere av Norges flotteste klassikere har blitt solgt ut av landet de senere år, noe også grunnleggeren av Klassisk Treseiler Klubb synes er trist. Klubben jobber hardt med å holde miljøet samlet.

– I sommer hadde vi en svært vellykket jubileumssamling på Hankø. Slike sosiale sammenkomster binder miljøet og gjør det mer attraktivt å eie en slik klassiker, mener Ennals.

Kostbar oppussing

– «Flirt IV» var et impulskjøp. Klassisk Treseiler Klubb hadde stand på Sjøen for alle, og Peter Ennals viste meg bilder av «Flirt IV». Jeg hadde da blitt ferdig med å pusse opp en 30 kvm spisskatter, og sa «Nei-nei!», men bare to dager senere satt jeg på flyet til Skottland, og samme dag ble jeg eier av båten, forteller Martinsen.

Han ga opp å seile båten hjem fra Skottland, og båten ble transportert på skip, men entusiasten fikk én sommer i båten før den ble tatt inn i lokalene på Sollerud, hvor den ble værende i 12 år.

– Tilbake fra Trebåtfestivalen i Risør kom et jækla vær. Båten fylte seg med vann, og pumpa, som tar 7000 liter i timen, gikk kontinuerlig. Allikevel kom det mer og mer vann inn. Den manuelle pumpen var montert feil, og generatoren med ekstra pumpe ville ikke starte, husker båteieren. Kreftene fra riggen fikk bordplankene til å sprike. Løsningen var å gå opp i vinden for å redusere kreftene på riggen, slik at sprekkene ble mindre.

– Det reddet båten, men den var et skikkelig vrak, forteller Martinsen. Han var en ung mann da han kjøpte båten, og gråhåret med briller da den var ferdig restaurert, 12 år etter.

Båten ble restaurert på Sollerudstranda skole, en skole med et praktisk og yrkesrettet skolealternativ for ungdom i Oslo. Arbeidet ble utført av båtbyggerlærlinger. I løpet av de 12 årene ble det meste skiftet, bit for bit. Selve skroget var originalt, slikt det var bygget i Vollen, mens dekket var blitt lappet på i løpet av årene. Tegningene av båten har nok blitt tapt i en brann, men Martinsen hadde en del bilder av båten slik den var originalt.

Jobben startet med at en diger stokk av mahogany ble kjøpt fra Sverige, slik at alt av innredning ble laget av samme tre.

Båteieren ville at alt skulle bli skikkelig, og det gjorde at lista ble lagt høyt. Kjølboltene ble laget av titan, og andre detaljer smidd av rustfritt stål.

– Det kom etter hvert noen heftige regninger, så store at jeg måtte selge forretningsbygget jeg eide, og heller leie lokalene. Båten kjøpte jeg for 100 000, og oppussingen kostet syv millioner kroner, avslører båteieren.

Skikkelig skarpseiler

Det er sol og nesten vindstille når vi går ut av havnen i Melsomvik. Båten har en 28 hesters nyere Yanmar. Propellakslingen går ut på styrbord side av kjølen, og det gir et unormalt kjølvann.

Det er et digert storseil som skal heises, men laminatseilet er sterkt og lett, og vognene glir lett opp etter mastesporet. Seilet er satt i løpet av noen minutter, men gir en god treningsøkt for eieren. I det vi ruller ut fokka kommer det et trekk fra sør, og båten akselererer. Båten kommer raskt opp i fem knop i den lette vinden, og høyden er god.

Bak cockpiten er det en brønn hvor motorpanelet er plassert. På lokkene av brønnen har Martinsen montert puter. Det gir en suveren og komfortabel styreposisjon. Det er en fantastisk følelse å holde i rorkulten og se det lange vakre dekket i teak og mahogany, og samtidig kjenne kreftene fra den kraftfulle riggen.

– Dette er «Flirt»-seiling på sitt beste, sier en stolt båteier. I den lette vinden ville de fleste turseilere kjørt motor.

Martinsen seilte videre med masten fra Skottland etter at båten var restaurert, men før Jubileums-regattaen i 2014 ble også rigg og seil oppgradert.

– Valget var å sette på en gaffelrigg slik den hadde originalt, eller å sette på en lettere og moderne tremast. Det ble det siste. Til den rette riggen ble det også kjøpt strekkfaste laminatseil.

– Den nye riggen og seilene forandret båten. Det ble både raskere og enklere å håndtere.

Vinden øker på, og rekka kommer i vannet. Ved å trekke litt akterstag reduseres kreftene i storseilet. Trebåten kjennes stum og stiv. Det er ikke mye som gir etter. Det er som på en moderne regattabåt. Energien fra vinden blir effektivt overført til båtfart.

– Båten tåler fint en kuling eller mer, alt er skikkelig dimensjonert, forklarer båteieren.

Best for to

«Flirt IV» er som andre klassikere, lang og smal. Båten har en totallengde på 48 fot, men har halve bredden sammenlignet med en moderne turseiler med samme lengde. 9-meter-klassen var populær, for disse båtene var av egnet størrelse; bedre for turseiling enn 8-meterene, som var nesten like dyre, men langt billigere og enklere å håndtere enn 10-meterne.

Båteieren har optimalisert båten til seiling for to. Da er det godt med boltreplass. Det går fint å være fire også, men da må to sove i salongen.

Med elektrisk ankervinsj, rulleforstag og layzyjacks på storseilet er mye av seilhåndteringen slik som på en moderne båt. Lensetakler gir litt ekstra jobb, men med dedikerte vinsjer er jobben enkel.

Flytende møbel

Båten er et digert stasmøbel under dekk. Treverket er ikke bare vakkert å se på, det gir også en god lukt. Martinsen har klart å modernisere båten under dekk også, uten at stilen har blitt forringet. Den vakre salongen har en atmosfære som må oppleves. Et stort skylight i dekk og lyse puter i salongen gjør det lyst og trivelig tross den mørke mahognyen.

Båten er lang. Du må passere toalettrommet på vei frem til forpiggen hvor det ikke er ståhøyde. Forpiggen er diger, men hyggelig, og også her gjør skylighten en forskjell. Lyset gir en opplevelse av mer volum.

Byssa er rett ved nedgangen, og har det som må til, inkludert en stor kjøleboks. Alt av det elektriske er nytt. Båten er utstyrt med litiumbatterier og LED-lys, og er på flere områder mer oppdatert enn de fleste nyere turseilere. «Flirt IV» er som en restaurert gammel Ferrari, – en skarpseiler som er bedre enn da den var ny, en kunstgjenstand som kan brukes til ferieseilas.

Restaurerte veteranbiler stiger i verdi fra år til år. Restaurerte klassiske seilbåter er også etterspurt, men få nordmenn forstår verdien av slike båter. Anker&Jensen er kjent som det ypperste av det ypperste, og «Flirt IV» er en av fjordens vakreste båter.

Nytt prosjekt

Gustav Martinsen har alt kjøpt sitt neste prosjekt, men starter ikke opp før «Flirt IV» er solgt, og er innstilt på at det kan ta tid. Det er «Mobella» som er Martinsens neste prosjekt, en 10-meter konstruert av Christian Jensen i 1937, og bygget i Son. Båten er i ganske god stand, men dekket og motoren må byttes. Martinsen vil også sette på en høyere rigg, og formstabile seil.

– Det seiler to søsterbåter i Middelhavet, og de er raske. «Mobella» ble konstruert for å tåle mye vind og sjø. Skroget er bredere og har mer volum enn «Flirt IV», det kan være en fordel når barnebarna skal bli med på tur, forteller Martinsen. •