Struten av stolthet

Det er ikke hver gang en kan ankre opp ved et fyr i havgapet. Så når stilleværet kom kastet vi ankeret begjærlig utenfor Struten fyr.

Jeg hadde akkurat kommet hjem fra en 3100 NM lang rundtur som tok meg fra Shetland via Tromsø og Svalbard og helt til fantastiske fjorder på Island. Vi hadde ankret på de mest utsatte steder, seilt dypt inn i fjorder der solen aldri går ned og vandret med en lett angst for at isbjørn skulle dukke opp i neste bukt.

Men den fineste opplevelsen er fortsatt ofte den som ligger bare en kort seiltur fra hjemhavnen.

Det blåste 12 knop fra sørvest og vi motorseilte SY «Njord» ut fra Hankøsundet. Rastløsheten hadde grepet oss, og det var tross alt litt for mange båter i sundet jeg ofte ender opp i. Strengt tatt er flere enn vår SY «Njord» forankret, for mange av oss.

Vi hadde kurs ut fjorden og Søster lokket i det nære. Men Struten kom først, og med en værmelding som sa at vinden skulle løye til nesten ingenting i løpet av ettermiddagen lot vi ankeret gå rett på utsiden av fyret. Tidligere hadde vi ligget der en natt i bøyen til Oslofjordens friluftsråd, nå var denne opptatt av de som leide fyret. Men ankeret satt som en fastbolt i fjellveggen.

Etter fire timer med litt humpete liv hengende etter ankeret, stilnet det. Gradestokken krøp enda noen hakk oppover. Vi hadde tropenatt i vente. Hva kan være bedre enn å ligge for anker i havgapet, med et lett vinddrag fra sørvest gjennom båten?

Det er ikke mye å gjemme seg bak her ute under fyret. Men været ville ikke at vi skulle ta dekning, så vi ble hengende etter kroken to døgn. Det blir sannsynligvis lenge til at vi kan ta SUP-en rundt Struten to dager på rad.