Dette landet

Mobiltelefonen vibrerte forsiktig. 06 viste de digitale sifrene. Vi lirket fortøyningene av kryssholtene til seilbåten vi hadde ligget utenpå. Vi ville ikke vekke de hyggelige naboene som kvelden før hadde lånt oss salt, slik at vi fikk kokt den velfylte kjelen med torsk som vi hadde mesket oss med. 35 kilo hadde vi dratt opp i løpet av et kvarter. Det var rett innenfor Træna.

Myken fyr hadde tatt imot sola i mange timer allerede. De gule, varme tonene hadde for lengst blitt dagshvite. Slik er det nord for polarsirkelen på denne tiden av døgnet. Sundet mellom Sjuløya og Jutøya lå speilblankt. Utenfor stuper havbunnen brått ned til 200 meter. Det har befolkningen på Myken i århundrer visst hva innebærer. Utenfor Myken er Island neste. Havet er imellom.

Vi hadde seilt dit gjennom «Øylandet», som forfatteren Inga Elisabeth Næss kaller de 12 000 øyene som utgjør Helgelandskysten. Hun var en av initiativtagerne til at Vegaøyan fikk verdensarvstatus i 2004. På Vega har hun etablert «E-huset» – et museum som forteller om alle dunværene og ærfuglenes viktige rolle for øyboerne.

Med nysignert bok om «Øylandet» – om dagligliv på Helgelandskysten – og fylt av Roy Jacobsens skildring av «De usynlige» – menneskene på utværet Barrøy – hadde vi seilt mellom lave, grønne øyer av fjell og skjellsandstrender. Et og annet hus stakk opp som værbitte minnesmerker. Eller klynger av hus som klynget seg til grunnen i et skjermet sund eller i en bukt og fortalte historier om strevsomme liv; Skjærvær, Husvær, Flovær. Lånan…

Vi hadde seilt med nesa i kartplotteren og snirklet oss imellom øyer og skjær som stakk opp av kartets blå grunntone som en tettpakket nålepute, og vi kunne ikke la være å la oss imponere av de som en gang navigerte seg igjennom dette konglomeratet lenge før sjømerkene så dagens lys. – Ved siden av sola, lyset, méd og kjennemerker navigerte de etter lyden på sjøen, fortalte Inga oss om disse menneskene som bebodde øyene fordi de måtte. For det var der maten var. De bodde i matfatet med en jordflekk og litt buskap sammen med fisken og ærfuglene. Det ga dem liv.

Utenfor Myken lå havet oljeblankt. Rundt oss lå kjennemerkene som silhuetter: Træna, Lovund, Dønnamannen, De syv søstre og Rødøyløva. Det var dit vi skulle denne dagen; til Rødøy, til en av kystens mange driftige kvinner: Malin på Klokkargården. Senere kom vi også til Eva på Støtt. Og videre nordover forbi Fugløy, Landegode, gjennom Salten til Steigen og Hamarøy. Og over Vestfjorden til Skrova og Lofoten.

Kaffekoppene kom opp fra byssa og vi gikk på laveste turtall mens det glitret i sjøen der baugbølgen bulket seg frem. Vi måtte klype oss i armen. Dette landet, fins det noe flottere?

Bortsett fra i Lofoten var det nesten ikke en båt å se.

– Utrolig, sa vi til de få vi traff.

– Hysj, ikke si det til noen, repliserte de.

Og vi skjønte hvorfor. Tanken på for eksempel en vannscooter i en slik morgenstund virket absurd.