Egotrip eller realitetsfornektelse?

Jeg skrev nylig på FaceBook: «Fulle av takknemlighet over seilerlivet og fire herlige uker på kysten, avslutter vi med en fantastisk kveld i De Dødes Tjern, etter ni timers seilas i maksvær inn fjorden. Dette trengte vi faktisk, en sjelelig vitamin-innsprøytning av de sjeldne. Stor takk til livet, noen ganger er det all right, helt all right!» (sitat Ikke ukjente Odd B.)

Men hva er det egentlig? Er det en egotrip, eller et forsøk på å komme unna den verden vi lever i? Ja takk begge deler, men er det så negativt som det høres? Vi er to vel voksne personer som kobler oss av for å pleie vår største gave, kjærligheten – og det er ikke bare egoisme i det, det er viktig å genuint kunne nyte tosomheten, ikke bare i starten av et forhold, men også etter man er velvoksen og ferdig med «gjennomføringsfasen» i livet, med andre ord når man er ung for siste gang.

Og settingen for det hele er altså en middels «plastkontainer» med mast, seil og ror, som gjør det mulig å kunne komme seg unna…..til en viss grad, og denne rammen er perfekt for nettopp å pleie et forhold. Mulighetene er ikke så mange, men omstendighetene (les været) er svært varierende, og må hensyntas før alt annet, natt og dag. Når man først behersker det, er det ikke grenser for hvor nært man kommer hverandre, natur og hav, og ikke minst ro og harmoni.

Hver dag «planlegges» under frokosten - hva vil du og hva vil jeg, og ikke minst hva tillater været? Etter snart 40 år sammen går det utrolig greit, like greit som seilingen selv. Den har jo like lang historie, og enda lenger for min del. Og frokosten i seg selv er et rite som er utrolig verdifullt; En kopp te og litt lesing på køya, et oppfriskende morgenbad med kaffe på dekk, og så endelig et solid måltid som gir plenty krefter til dagens opplevelser. Dette ritet kan ta alt fra en halvtime til to timer – helst det siste.

Uansett, dagens plan er klar, enten det er seiling videre, landligge med tur eller hva som helst – og vi er stort sett enige – lite diskusjoner rundt det. Interessene er relativt felles. Altså, lite å forholde seg til, desto mer frihet til å la livet skje, i ro og fred. Og det er nettopp dette som er så utrolig bra, ingen avtaler, ingen tidsfrister, ingen krav til «timing» - noe det er mer enn nok av i livet ellers, selv for en som er pensjonist.

Så er det selve reisingen. Da vi gikk om bord, hadde vi hverdagens «stress» i årene, og det føltes utrolig treigt bare å komme seg ut og rundt Nesoddtangen, men godt er det å føle på hvordan naturen lar oss reise med vinden, sakte og avstressende. Dessuten venner man seg utrolig raskt til det langsomme. Selve seilingen er nok den største opplevelsen, enten vi surfer av gårde i nok sjø og vind til over 8 knop på slør, eller vi seiler 3 – 4 knop i maksvær – det er ingen hast.

Dagens tid under seil varierer i alt fra 3 - 4 opp mot 10 timer med maksimal harmoni og ro om bord i s/y Koz – det er kos det. Og så hører det med til historien at det er minimalt med hensynsløse, støyende «båt-stressere», og maksimalt med plass i alle havner når man prioriterer nettopp det fremfor best mulig vær og sosial juli-sommer – helt fantastisk!

Denne roen i kombinasjon med de få men nødvendige utfordringene som følger en seiltur, gjør disse ukene til noe helt spesielt. Vårt fokus er på reisen, målet, og havnen ved målet. Dette må planlegges, med sterkt hensyn til været. Og vær er det på vår vakre kyst i juni. Vi vet etter hvert hvilke havner som er bra i hvilke vær, og nattero er viktig på vår seilas. Viktigere enn å teste ut en ny havn vi ikke er «sikre» på.

Har vi ingen behov for bunkring, er naturhavn det beste, gjerne for anker – da har vi det best – i havn. En liten gummijolle gir oss muligheten til å ro i land og oppdage nye tur-muligheter, og tur og bevegelse er viktig når vi seiler, komme ut i naturen langs kysten og få brukt kroppen aktivt. Ut-appen er super i så måte, det er mange turmuligheter.

Og denne egotrippen, denne flukten fra realitetene, er altså den beste medisin vi kan ta, og så får vi håpe at de kjære rundt oss får gleden av et sunnere og blidere gamlispar når vi er tilbake i det normale livet – hva nå det er. Det underfundige med en slik avkobling, er kanskje hvor godt man virkelig har av å koble seg av i så stor grad.

Alle burde gjøre det, ikke i båt naturligvis, men koble av fra hverdagen i så stor grad at det virkelig kjennes – det er så godt! En av de beste effektene er også at man får tid til å savne. Savne de kjære og nære, og til og med hverdagen. Alt dette setter vi større pris på etter en avkobling av typen virklighetsfjern egotrip.

Takknemlig seiler.

Mer fra Henning Røed

Oppskriften på en perfekt seilferie

Henning Røed ble skremt av trengslen i havnene i 2020 og valgte heller å dele årets seilferien i to. En i juni, og en i august. Her oppsummerer han årets sommer.

Sesongen ikke slutt

Den erfarne seileren Henning Røed er ukens lørdagsgjest og forteller hvorfor han unngår de mest hektiske sommerukene

Båtsex-reglene for påsken

Henning Røed har bloggen «ung for siste gang» og levert disse humoristiske reglene for alle som tilbringer påsken i båt.