13 døgn langs USAs østkyst
Støtter «S/Y Vilja»
Makspower finansierer artiklene fra «S/Y Vilja» på SEILmagasinet. Makspower leverer utstyr til langturseilere.
Oppdatering #3 fra «Vilja» 04.06.2020. Fra 13. døgn til havs, på vei nordover langs USAs østkyst.
Snart er enda en etappe til havs lagt bak kjølen. Her er en oppsummering av de siste døgns hendelser, fram til der vi er nå, på vei opp USAs østkyst. Det er nå tretten dager siden vi seilte fra de amerikanske Jomfruøyene. I morgen er vi framme ved neste delmål; Hudson River, New Jersey.
Kryssing i kuling motvind tæret på
Mandag 1. juni ettermiddag: Vi måtte krysse oss oppover for seil i motvind i stiv kuling styrke i de siste par dagene på vei opp til «startstreken» for der vi skal krysse Gulfstrømmen. Alt er nøye timet og planlagt. Vi har en kort tidsluke som må utnyttes til det maksimale for å rekke over strømmen og rundt Cape Hatteras før en ny kuling kommer fra sør. Etter 11 døgn på havet med ujevnt søvnmønster og spenning i kroppen så kjente Ingrid at det røynet på motivasjonen for hver gang baugen til Vilja gitt hodekulls inn en bølge… Men så spaknet vinden av. Jon Petter kommanderte Ingrid i seng. Vi hadde kommet litt for tidlig til startstreken, og Ingrid fikk noen sårt tiltrengte timer på puta før ny nattevakt. Det er sannelig godt når en har følge på ferden som iblant ser hva en har behov for bedre enn en selv gjør!
«S/Y Vilja»
Ingrid og Jon Petter Li Slungaard Myklebust er på jordomseiling med Bavaria 50 «Vilja» og lille Karen Marie på fem år. «S/Y Vilja» er Bavaria 50 Cruiser. Familien er på vei hjem etter snart å ha fullført sin første jordomseiling, og befinner seg i Nord Amerika etter å ha krysset Syd Atlanteren i vinter. Covid-19 kom plutselig og uventet mens de var på havet, på vei mot Suriname. Familien har seilt 40 000 nautiske mil siden de forlot Norge for tre år siden.
Over Gulfstrømmen i vindstilla
Tirsdag 2. juni: Kryssingen av Gulfstrømmen ble timet perfekt. Vi snakker ikke om kryssing for seil her, men motorkjøring på kryss av Gulfstrømmen. Vi bruker sjelden motoren, men denne gangen var det ingen diskusjon derom. Havet var blikkstille. I det sola stiger opp av horisonten i øst den 2. juni, etter elleve døgn til havs, så skimter vi land i vest, til det som er Ingrids fødeland: United States of America.
Made in the U.S.A.
Et tilbakeblikk: Ingrid ble født av norske foreldre i en forstad til New York, på New Jersey-siden av Hudson River. Faren jobbet i Det Norske Veritas. Hun vokste opp i sine første barneår med det norsk-amerikanske miljøet nær Brooklyn og sterk Veritas-lojalitet i ryggen. Fremdeles har vi nær familie og venner her. Vi har prioritert høyt for å realisere dette møtet med våre kjære på østsiden av Atlanterhavet igjen. Dette er spesielt viktig for Ingrid, for å veve fortid inn i nåtid og derigjennom skape større helhet.
I grevens tid før sterk kuling
Tilbake til nåtid, 2.-4. juni: Vi rakk akkurat å runde Cape Hatteras, et crux som må tas under gode forhold. Det er vel best til sammenligning med å krysse Folla eller Hustadvika, men (i klassisk amerikansk stil) over mye lengre avstander. Vi hadde ikke mer enn lurt oss rundt og i le på nordsiden før det blåste opp friskt fra sør. Noen timer senere seilte vi i stiv kuling med sterk kuling i kastene oppover langs kysten. Det gikk som en drøm, i forhold til slitsom kryssing i kuling motvind dagen i forveien.
Siden har det gått i rykk og napp, med vind som varierer fra vindstille til kuling. Vi fryser og ler av egen «pinglefaktor» der vi trekker på oss lue og ullundertøy når sola går ned og temperaturen synker under 20 varmegrader… Uansett, det går framover. I skrivende stund på torsdags kveld ser vi skyskrapere i silhuett. Vi passerer Atlantic City på babord side, kun fem nautiske mil fra land. Vårt neste delmål ligger knappe hundre nautiske mil lengre nord, med innseiling opp Hudson River mellom New Jersey og New York.
Seiler til sitt fødested!
Fredag 5 juni: I det vi seiler forbi Frihetsstatuen og Ellis Island, sender Ingrid en tanke til sin pappa Jørgen: Vi skulle vel veldig gjerne blitt møtt av ham ved innseilingen til North Hudson Yacht Club. Som den ekte Veritas-mann av den gamle skolen, så hadde det vel vært stas å ta imot sin datter som seiler inn med egen båt. Men Jørgen har vært borte lenge. Moren Dagrun hadde like fullt planlagt å fly hit fra Norge og møte oss på kaia ved innseilingen. De reiseplanene måtte dessverre avlyses med coronaens inntog. Den som imidlertid uansett er her og lever i beste velgående er hennes fars gamle kollega og vår gode familievenn gjennom hele Ingrids liv; Finn Raae.
Mer fri for corona kan en ikke bli!
Finn er en sprek 90 åring. Bergenseren har passende nok bosatt seg i Bergen county i NJ, der han har bodd en halv mannsalder. Dette området har dessverre blitt et av de hardest rammede av COVID-smitte i USA. For oss har det vært ekstra viktig å ikke være smittebærere før vi møter ham. Dette har vært førende for vårt rutevalg: Vi har valgt å seile direkte fra Jomfruøyene uten stopp, der vi har seilt forbi perler som Bahamas og sørstatsbyer som Charleston, og heller møtt krevende værforhold ute på havet. Vi er dermed selverklært de mest corona-smittefrie individene i de Forente Stater når vi banker på døra til vår kjære venn og flytter inn for noen dager!
Fantastisk fin seilas med spenningselementer
Vi har hatt en fantastisk fin seilas med innslag av spenning rundt vær og corona-hensyn som til sammen har gitt en uforglemmelig etappe. At det tikket inn et nyhetsvarsel om raseopptøyer over hele USA, blant annet New York dit vi i praksis har satt kursen, velger vi å ta med ro. Vi skal ikke inn til noen bykjerne, vi skal bare inn i forstads nabolag.
Innvilget stopp i Canada
Vi skal møte flere slekt og venner mens vi er i New Jersey. Vi har dessuten et ønske om å besøke storebror Eric i Boston, om karantenekrav ikke gjør det for tidkrevende. Så setter Vilja seil mot Canada. Den norske ambassaden i Canada har etter dialog med Canadiske myndigheter innhentet bekreftelse på at Vilja kan stoppe for å proviantere og fylle diesel i Newfoundland, før vi krysser Atlanteren.
Vilja er på vei hjem til Norge. Vi skal bare ankre opp i Ingrids barndoms hjemmehavn først.
