Å surfe med en havseiler

Jeg blir sjelden værsjuk. Jeg har innsett at været ikke endrer seg dersom jeg klager over det. På Moldefjorden, der jeg lærte å seile, er det nesten alltid for mye eller for lite vind. Som oftest sistnevnte. Det er bare å finne seg i det, legge seg godt inn og fram i jolla og bruke nakkehåra for å peile vindretningen mens man stirrer opp på lusa som henger slapt ned fra forliket. Slikt gjør at man enten gir opp seiling, eller blir en tålmodig seiler. 

Jeg velger å tro at jeg ble det sistnevnte. Som sagt blir jeg sjelden værsjuk. Men på denne turen har jeg kjent depresjonen komme smygende. Som om vi ikke hadde dårlig tid fra før av, har vinden konstant stått fra nord.

I Stavanger fikk vi byttet forstag, I Bergen hentet vi nytt storseil, ny genoa og August, mannskapets femte medlem. Deretter har vi trasket oss oppover Vestlandet for jerngenoaen. Dag ut og dag inn har den gått traust og tålmodig mens vi har stappet propper i ørene.

Rykter om vind

Men det har vært et lite håp som har holdt desperasjonen unna: værmeldingen. På windy.com og yr.no har det gått rykter om et lavtrykk fra sør.

• Nå snur det snart!

Det har jeg sagt til meg selv og resten av mannskapet i et par uker.

- Bare et par dager til nå, så kan vi surfe med spinnaker hele vegen til Røst.

Et par dager blir til en uke. Men så begynner ting saktens å skje. Det blir vindstille. Helt speilblankt ute på det store havet. Så kjenner vi et lite vindpust i nakken. Det blir flere pust. Det speilblanke havet kruser seg til. Jeg går til køys. Når jeg blir vekket til vakt er storseilet og genoaen satt. Sigurd og August gliser fra cockpiten.

Dette er gaven vi har ventet på! Endelig! Jeg spiser nattmat-frokost, Sigurd legger seg. Vi ruller inn genoaen og setter spinnakeren. Med den største fornøyelse drar jeg i stoppspaken til motoren. 

• Bare hvil deg du, mumler jeg til motorpanelet. - Vesle Yanmar skal få sove nå.

Surf’s up

Autopiloten har vanskelig for å klare lens i bølger. Det samme kan det være. Autopiloten skal ikke få stjele kosen fra meg. Jeg står bak roret og godter meg mens det lysner til over De Syv Søstre. Vi tar landemerke på Lovund. Fjellet stikker så vidt opp over horisonten. I vest har vi Vega. Dønnamannen forsøker å gjemme seg litt bort i det lave skydekket. Mens vi forsøker å huske sagnet om trollene som ble landemerker, tar jeg meg selv i å bevege meg fram og tilbake bak roret for å balansere båten opp til surf. En gang jolleseiler, alltid jolleseiler. Det er nesten så jeg kan høre treneren i følgebåt bak meg. 

• Pump med skjøtet! Fram i båten, ri ut. Sånn ja! Ta bølgen!

Fullt så lett er det ikke med en 34-foter. Men vi prøver så godt vi kan. I blant kommer en storbølge bakfra. Jeg vrenger roret ned i le, lar båten stupe ned i bølgedalen og vipps så er vi i plan. De fem fattige knopene fra motorgangen er blitt til sju, åtte, ni knop. Jeg lover meg selv at før jeg går vakt skal vi bikke ti knuter. Ny rekord blir 10,9. 

For å hedre Helgelandskysten og god vind plystrer jeg på en salme av Petter Dass. Vindgeneratoren uler med. Vi har funnet en ny tone, jeg og Pelagica. Tidligere uvennskap og irritasjon forsvant i det vi fikk vind på styrbord låring og spinnakeren til topps. Etter hvert gjør bølgene og vinden henne litt for logirig. Vi tar ned storseilet. Spinnakerfallet har ligget og gnaget mot noe i toppen og holder på å ryke, så vi erstatter den med genoaen. Det blir ikke surf i 11 knop, men å gå for sju knop med bare genoa er ikke så ille det heller. Hva som har forårsaket skaden på spinnakerfallet er jeg usikker på, men jeg mistenker at vi ikke har dratt fallet ordentlig til topps. 

 Videre på lens går det hele dagen.  Ut av tåka troner plutselig Skomvær fyr og Trenyken. Vi er framme på Røst. Herfra har min optimisme fått ny glød. Framover skal vi bare ha god vind. Det har jeg bestemt.

Ekspedisjonen har egen nettside, du kan følge dem her.