Til Karibia i Maxi 77
Den beste båten å seile av sted med er den man har, mente Jørgen Narvestad og venner før de seilte til Karibia i Maxi 77.
Jørgen Narvestad traff Roger Ones på Risøya Folkehøgskole og der ble ideen om å seile på langtur til. Rogers barndomsvenn, Odd Rune Høydal , ble med som tredjemann. Pinsen 2011 var gutta klare for å kaste loss fra Kristiansand i en alder av 25 og 26 år med båten med det passende navnet «Kronprinsesse Mette Mat Maxi». Da hadde de spart seg opp 100 000 kroner hver i lommepenger, og spekket båten opp for langt mer enn hva den var verdt. Beløpet ble godt over 100 000 kroner
– Det er nesten flaut hvor mye penger som gikk, mener Narvestad.
Det beste er det man har
At det ble en Maxi 77 på bare 25 fot er litt tilfeldig. Det var den båten Narvestad hadde, og valget på båt ble tatt etter utsagnet om at den beste båten å seile langt med er den man har.
– Nå er det jo klart at det går vel en grense på hvor bokstavelig dette skal tas. Vi hadde noen runder på om det var riktig båttype for å si det sånn. For oss var det gunstig at i alle fall jeg og Roger hadde seilt mye i denne båten og at vi allerede hadde rukket å finne ut av dens svake punkter slik at dette kunne utbedres, forteller Narvestad.
De gikk flere runder på valg av båt og hentet inn ekspertise.
– Før vi bestemte oss for langtur traff jeg en som sa at han i sin ungdom drev og påtok seg oppdrag med å seile hjem båter. Han hadde seilt en Maxi 77 fra England hvorpå han møtte på noe uvær i Nordsjøen. Mener han sa det var oppi storm styrke. Uansett så hadde han etter hvert blitt så sliten at han bare gikk og la seg og lot vindroret ta seg av resten. Da han kikket ut et døgns tid etterpå så han fortsatt den samme oljeriggen som da han la seg. Båten hadde kanskje ikke beveget seg så mye, men han syntes den i alle fall oppførte seg eksemplarisk på den turen der. På vår tur traff vi også folk som heller ville krysset i Maxien enn i en Bavaria. Nå hadde vel Bavaria enda mer hufsete rykte enn i dag kanskje, forteller den unge langturseileren fra Kristansand.
– Skulle vi valgt en annen båt, ville det tatt tid å bli kjent med den og vi måtte vel ha spart opp enda mer penger slik at turen hadde blitt utsatt nok et år eller to, og vi ville jo reise så fort som mulig selvsagt. Så da fikk vi heller forberede oss deretter og bestemte oss dermed for Maxien. I tillegg virket det som vi fikk diverse småbåtrabatter på turen underveis som jo var hyggelig, selv om det kanskje var av medlidenhet.
Nøysom utrustning
Med en båt på 26 fot og en verdi til godt under 100 000 kroner så kan du ikke putte på alt mulig av utstyr som langturseilere i dag kan ha glede av. Langturutstyr består av to deler, en handler om sikkerhet, og den andre delen handler om komfort. Gutta brukte fornuftig nok pengene på sikkerhetsutstyr, men trenger du også litt strøm, og med en påhengsmotor som ikke lader, så flyr pengene.
– Vi utstyrte vel båten med stort sett det som må til for en langtur i hvilken som helst båt. Vi hadde ikke radar, men bortsett fra det var jo alt av sikkerhetsutstyr med. Flåte, redningsdrakter, EPIRB, sat.telefon, digitale kart for verden, papirkart for reiseruta, AIS og VHF. GPSer i bøtter og spann. Hadde vel også to sterke drivankere, nødbluss, tre ankere, femti meter kjetting foran og ti meter bak, ankerlanterne og to sett med lanterner ble også montert. Myke vanntanker som vi klarte å installere på noen særs utilgjengelige plasser som ellers ville stått ubrukt var vi fornøyd med. Man blir for øvrig god til å utnytte alle kriker og kroker som normalt sett står ubenyttet. Solceller og vindmølle til å drive det elektriske, siden vi ikke hadde lademulighet fra noen motor. Det viste seg dog etter at vi etterfylte gass på kjølekompressoren på Kapp Verde at vi ikke hadde behov for all strømmen lenger, da kjøleboksen plutselig trakk markant mindre strøm. Autopiloten ble heller ikke så mye brukt, så vi sparte en del strømforbruk der. Ellers kjøpte vi også en 10 hester, mulig denne var trimmet til femten, det husker jeg ikke helt, men den opplevde vi som god, forteller Narvestad.
– Seilene var jo nye, og litt større enn vanlig for båten. Storseilet var utstyrt med tre rev hvorav det første begynte der nummer to normalt er, en hardværsfokk og en stormfokk til å sette utenpå rullegenoaen var også med, men forble ubrukt. Vi lagde to ekstra store selvlensere i tillegg til de små som er standard. Stående og løpende rigg ble skiftet og en stormdør til å sette utenpå nedgangsluka var også med, selv om jeg er usikker på hvor godt den fungerte. Vi lagde også en ekstra rorkult underveis. Men noen utbedringer strukturelt med båten gjorde vi ikke, oppsummerer langturseileren.
Liten båt på store hav
26-foter blir liten på havet, men gutta klagde ikke, bortsett fra de gangene vinden kom rett i mot, og sjøen var grov. Maxi 77 er kjent for å være lite glad i motsjø.
– Biscaya var ingen høydare. Vi fikk mye vind i fleisen. Men den føltes trygg og krenget til et visst punkt før den stoppet. Farten vil jeg si også var bra. Siden vindroret krever at man må ha god balanse i seilene ble vi flinke til nettopp dette, mener Narvestad
Båten var heller ikke tett. Det lakk inn vann i lukene i cockpiten. Der lå redningsdraktene, og disse ble pakket inn i søppelsekker.
– Det jo det at når man reiser med en liten båt kjenner man på hver eneste bølge. Det kunne være frustrerende noen ganger, men det er rart hva man blir vant med.
Gutta slet også med navigasjonssystemet med kart på PC. Satelittelefonen til nedlasting av værdata opplevde de også som litt trøblete, selv om de fikk det til på sett og vis.
Alternativ rute
De fleste som seiler til Karibia seiler fra Portugal til Kanariøyene, med kanskje med en sving innom Madeira. Noen får en smak av Afrika med en tur til Kapp Verde før Atlanterhavet krysses. Narvestad og gjengen seilte lengre øst og fulgte kysten av Afrika sydover.
– Høydepunktene på turen var nettopp Afrika. I Marokko, og kanskje spesielt i Rabat og i den litt mindre byen, El Jadida var det ikke så mange turister slik at dette føltes veldig eksotisk og en stor kontrast fra Portugal som vi seilte fra. På markedet i Rabat virket det som ikke de var så vant til turister, de prøvde i alle fall ikke å lure oss og praie oss inn over alt. Men Essaouira og Agadir var mer typiske turistplasser, selv om det var fine og bra byer det også.
– I Gambia ble det jo virkelig eksotisk. Dette var virkelig Afrika slik som man ser for seg kontinentet. Da vi i tillegg kunne seile inn på noen sideelver hvor vi plutselig var midt i jungelen helt alene, med alskens jungellyder og dyreliv yrende rundt oss ble det veldig spennende. Gambia består jo for det meste av en elv så man får reist rundt i landet via sjøveien på en bra måte, selv om det er klart at landeveien også er fin for å se seg rundt. Vi var også innom noen små landsbyer og ble kjent med folk der. Har vel opp til nylig hatt kontakt med en av dem.
– Før vi reiste inn til Gambia husker jeg vi fikk noen advarsler, men det eneste innbruddet vi opplevde var i Kristiansand før vi reiste. Dessuten tror jeg det generelt er lite kriminalitet der, selv om man kanskje ikke skal stole helt på statistikk som kommer fra land med totalitært styre, forteller Narvestad.
Bakte uten ovn
Den store prøven ble å krysse Atlanterhavet. De brukte fire døgn fra kysten av Gambia til Kapp Verde, et sted i sterk kontrast til Gambia. På Kapp Verde var det asfalt på veien, og preg av velstand. Gutta brukte 25 døgn fra Kapp Verde til Tobago i Karibia.
– Vi hadde litt lite vind den første uka, men bortsett fra det gikk det bra. Spinnakerbommen knakk i starten så vi måtte klare oss uten spridd genoa. Det mistet vi kanskje ett døgn på. Man blir jo vant til rutinelivet og dagene gled som de jo da gjør inn i hverandre, med små oppturer og nedturer underveis. Oppturene er for det meste dyrelivet og fenomener på himmelen, men også hverdagslige ting som måltider og det sosiale oss imellom. Nedturer er kanskje frustrerende vinder underveis og hele middagsmåltider på dørken. Apropos mat ble vi gode til å lage mye mat uten at vi hadde tilgang på stekeovn. Både brød, pizza og lasagne ble laget på gassblusset uten de store problemene. Ellers er det jo slik at når man begynner å speide etter land så begynner tida å gå sakte. Tror vi alle syntes det var godt å komme frem til Pirate Bay på Tobago, som også føltes som et lite paradis, selv om turen over var en opplevelse i seg selv, forteller langturseileren.
Unge karer på lite areal
Det kan være en prøvelse for vennskapet å leve så tett over så lang tid. Å være tre i en båt vil også noen advare mot, men for denne gjengen så gikk det bra.
– Det gikk overraskende bra vil jeg si, selv om det klart er tett. Man bør kanskje velge mannskap med omhu. På sjøen går det for det meste greit, der er man jo i sine faste rutiner, men på land kunne det kanskje bruse litt noen ganger, dog ikke verre enn at vi snakket oss gjennom det. Vi fikk også litt besøk underveis, som, til tross for at det blir enda trangere, fører til ny frisk luft om bord. Men så lenge man er innstilt på det og kanskje har testet å reise noen havstrekk (typisk over til Shetland) på forhånd vil jeg påstå det går bra. Det er dog noen som mener at det er dristig å reise tre, da det fort kan bli at én blir litt utenfor. Dette er jo kanskje noe å tenke på, at fire ville vært bedre. Men i en så liten båt som vi reiste med tenker jeg at tre et perfekt antall. Fungerer bra med lengdene på vaktene og man er også robust stilt hvis noen ikke kan ta vakter, oppsummerer Narvestad som har beholdt vennskapet med sitt mannskap.
Alternativ hjemreise
Turen hjem over Atlanterhavet gikk ikke etter planen. Bare timer etter avreise fra Antigua røk båtens røstjern. Undervantet hang og slang, men masten stod. Men det var ingen god ide å fortsette østover. Båten returnerte og fikk laget nytt røstjern på rekordtid, men også andre forsøk strandet. Etter flere døgns seilas røk også bolten til tie-roden på riggen. Samtidig ble en av gutta plaget av en infeksjon.
Tilbake på land ble Odd Rune lagt inn på sykehus.
– Plutselig var vi veldig takknemlige for at riggen ikke holdt og vi måtte snu, forteller Narvestad.
Etter mye frem og tilbake ble Maxien satt på dekk av et lasteskip, og gutta satt på et fly. Siste etappe ble hjem fra Hamburg til Kristiansand.
– Vi klarte vel stort sett å holde budsjettet, men det sprakk da vi skulle sende den tilbake på skip til Europa. Men på den annen side reiste vi hjem i mellomtiden og jobbet inn litt ekstra penger så det gikk akkurat. Vi hadde det vel passe greit økonomisk så vi kunne ta oss råd til å spise ute og kanskje leie litt bil på land en gang iblant. Men det er klart at de fleste måltidene ble laget om bord.
Underutviklet frontlapp
– Jeg vet ikke om jeg ville seilt til Karibia i en Maxi 77 om igjen. Om det er fordi jeg er blitt mer bekymret eller om det er fordi frontallappen er blitt ferdigutviklet er ikke godt å si. Jeg syns dog vi hadde tenkt gjennom ganske mye innen vi reiste. Når jeg nå seiler med en kompis som har Maxi 77 så syns jeg virkelig båten kjennes liten ut i forhold til min nåværende 32-foter. Det er også en båt mange vil påstå er en liten. Det er i alle tilfeller noe eget med det å reise på langtur i en liten båt. Det er akkurat som om det er enklere for folk å ta kontakt med seilere i en liten båt enn en stor. Og mange av de beste opplevelsene er jo de man har i møte med nye folk. Det skal ikke undervurderes. •
