Klarte ikke å plukke opp mannen
Ingen lykkelig slutt på mann og kone seilas, skriver Daily Express
Bundet til et kokosnøttre på stranden i fiskerlandsbyen Lambeau, på Tobagos vestkyst, ligger en båt som sannsynligvis aldri vil seile igjen. Båten, som heter «Vagant», har ligget der i fem år, er nedgravd i sanden og er overvåket av fiskere som fant fartøyet flytende på revet en morgen, uten noen ombord. Senere skulle landsbyen bli kjent med historien til menneskene som eide båten, et eldre polsk ektepar som hadde reist fra Kanariøyene på den andre siden av Atlanterhavet 2. november 2017. Det var begynnelsen på deres pensjonistdrøm om å seile rundt jorden.
Nådde aldri Karibia
Fire hundre og femti mil øst for Barbados tok drømmen slutt for 74 år gamle Stanislaw Dabrowny og hans kone, Elizabeth. Hjemme hos henne i Gdansk i Polen, svarte parets datter, Aga Blazowska, et anrop fra moren 20. november. Den panikkslagne Elizabeth skrek datterens navn. Så ble satellitt telefonen død. Etterpå var det ikke mulig å få kontakt med paret. Med hjelp fra yachtmiljøet utstedte familien et varsel til alle fartøyer som krysser Atlanterhavet om å være på utkikk. Ingen visste hva som hadde skjedd før seks dager senere, da mannskapet på et lasteskip på vei mot Brasil oppdaget den drivende båten.
Hjerteskjærende historie
Det var bare én person å redde ombord på «Vagant», Elizabeth. Historien hennes er hjerteskjærende. Parets tur hadde vært begivenhetsløs, og «Vagant» var for fulle seil på vei til Barbados da Stanislaw falt i havet etter at han hadde jobbet med seil på fordekket. Sikkerhetssele og flytevest hadde han ikke. Den panikkslagne Elizabeth, som ikke hadde noen trening verken i seiling eller navigasjon, sa at hun kastet redningsbøyer og i vannet før båten seilte videre, men til ingen nytte. Nå måtte hun tilbringe seks forferdelige dager der hun var prisgitt vind og strøm. Da Elizabeth ble tatt av seilbåten av mannskapet på lasteskipet, måtte «Vagant» overlates til strøm og vind i Atlanterhavet.
Kystvakten koblet til
Barbados kystvakt tok kontakt med T&T Coast Guard, men det er usikkert om det noen gang ble søkt etter den drivende «Vagant». 1. desember 2017 oppdaget fiskere utenfor Lambeau fartøyet grunnstøtt på revet ved Little Rockley Bay, og fikk buksert båten til land. Til tross for de umulige oddsene fortalte Aga Blazowska Expressen at hun nylig reiste til Tobago og besøkte «Vagant» i Lambeau. Det var et følelsesladet øyeblikk. Om båten noen gang kommer tilbake til sjøen er usikkert. Kjølen ble brutt av da yachten traff revet. På stranden i Lambeau, fem år senere, forblir den intakt og upåvirket. Besøkende til stedet vet ingenting om dets mørke historie.
Falt i sjøen under jobbing med seilene
Året etter at det skjedde, fortalte Elizabeth om hendelsene i et intervju med en lokal avis. Hun fortalte at mannen hennes hadde gått frem til baugen for å heise et av seilene som var blitt fylt av vann:
– Han slet med seilet, og jeg var stiv av frykt, men jeg var redd for å skrike: Stasiek kom tilbake! La dette seilet stå igjen! Det var det jeg tenkte mens jeg så han slet, men jeg ville ikke skrike, for ikke å stresse ham enda mer. Jeg så at han også var litt redd. Dessuten var han ikke fastspent med sele, og han hadde ikke på seg redningsvest. Jeg var redd for å gi ham alt dette gjennom luken i baugen fordi det var vanskelig å åpne. Da han plutselig rettet seg opp under trykket fra det våte seilet, vippet han over i vannet. Han holdt fast i seilet en stund, men så måtte han slippe grepet.
– Jeg prøvde alt for å finne ham
– Jeg lyste med lommelykten på jakt etter mannen min ... livbøyene hadde jeg kastet fra båten. Autopiloten var på, men det visste jeg ikke. Hvorfor ropte han ikke at båten ikke snudde seg? Kanskje jeg da på en eller annen måte hadde funnet ut at autopiloten er på. Jeg klarte ikke å slå den av før mannen min sine skrik var stilnet. Jeg skrek fordi jeg visste at jeg forlot en frisk, bevisst person i vannet. Tiden sto stille for meg.
Ingen øvelse i mann overbord
I ettertid klandret hun seg selv for aldri å ha øvd på «mann over bord» med mannen sin, hun sier det aldri var tid til det:
– Selv om han og jeg begge visste at det kunne komme godt med. Han kunne bare en gang ha vist meg hva jeg skulle gjøre hvis noe skulle skje. Slik trening, for eksempel en gang i uken, kunne reddet ham, men det var alltid noe viktigere å gjøre, sa Elizabeth til avisen.
Kunne ikke operere satellitt telefonen
Elizabeth visste heller ikke hvordan hun skulle bruke båtens satellitt telefon:
– Om han bare hadde tatt meg til denne telefonen og vist meg hvordan jeg slår den på. Men han ønsket ikke å kjøre det tidligere fordi samtalene var veldig dyre. Det er derfor jeg hadde så store problemer med å slå på maskineriet. Men jeg gjorde det likevel. Jeg visste at jeg måtte ringe døtrene mine. Og jeg klarte det. Til slutt nådde jeg Agnieszka. Jeg skrek at pappa ikke var om bord. Da snakket jeg også med sønnene mine. De hjalp meg med å navigere og ga relevant informasjon videre slik at andre båter eller skip kunne lete.
Om tapet av ektemannen sa Elizabeth:
– Jeg ba mye, jeg ba Gud om å gi han tilbake til meg. Jeg kjøpte en bønnebok spesielt for denne turen. Jeg trodde Gud vil hjelpe meg, og at mannen min vil bli funnet. Han trenger ikke å være i vannet, tenkte jeg. Det var kanskje umulig, men jeg håpet inderlig at noen kunne ha reddet han.
– Min mann fortjente ikke at jeg skulle miste ham. Jeg vet at vi gjorde feil; jeg hadde ikke riktig opplæring. I ettertid drømte jeg bare om det marerittaktige skriket hans: Ela, snu deg!
