DIGITAL FORMIDLING: Jan Wanggaard fortalte entusiastisk om tankene han hadde rundt formidlingen av Roald Amundsens historie.

Unikt «Maud»-materiale kan bli en digital opplevelse

– Det finnes neppe noe som skjedde for hundre år siden som er så godt dokumentert som «Maud»-ekspedisjonen, og ved hjelp av digital teknologi kan dette formidles på en unik måte.

Publisert Sist oppdatert

Auditoriet i Oslofjordmuseet i Vollen i Asker var onsdag 27. november fylt til randen av et nysgjerrig publikum som var kommet for å høre Jan Wanggaard, prosjektleder for «Maud returns home», gi svar på spørsmålet «Hva skjer med «Maud?» – som var kveldens tema. Det de fleste lurte aller mest på; hvor Roald Amundsens polarskute til syvende og sist skal ligge, fikk de imidlertid ikke svar på. Det er på langt nær avgjort. 

Derimot kunne Wanggaard fortelle litt om hvilke tanker som foreligger når det gjelder formidlingen av Roald Amundsen og polarskipet «Maud»s historie.

En gjeng gutter som var på tur

– «Maud»-ekspedisjonen bestod på mange måter av en gjeng gutter som var på tur og som ikke hadde annet å konsentrere seg om enn nettopp det turen gikk ut på – å oppleve, oppdage og dokumentere. Det ble gjennomført et ufattelig stort og omfattende vitenskapelig arbeid i regi av Harald Sverdrup, og såvel skipper Amundsen som mange av mannskapet skrev dagbøker. Det ble dessuten tatt mange bilder og gjort filmopptak. Jeg tror neppe det finnes noe som skjedde for hundre år siden, som er så godt dokumentert som «Maud»-ekspedisjonen, sa Jan Wanggaard.

Og nettopp dette mener han byr på helt unike muligheter.

– Utstillingen av «Fram» og «Gjøa» ble tilrettelagt med datidens midler og teknologi og bærer preg av det. Vi må derimot bruke vår tids formidlingsform og ikke bare stille ut en båt. Ved hjelp av all den dokumentasjonen som foreligger, tror jeg derfor det ligger et enormt potensiale i å skape en virtuell verden ut av Roald Amundsens univers som tilskuerne kan gå inn i og nærmest delta i de store opplevelsene og oppdagelsene sammen med de som den gangen var aktører.

– Som for eksempel, fortsatte han entusiastisk Jan Wanggaard fra podiet i Oslofjordmuseet.

– For eksempel så tenker jeg at tilskuerne skal kunne velge seg en dato og zoome seg inn i «Maud». Der vil de møte mannskapet som vil fortelle om hva som skjedde der og da på denne dagen. Å kunne skape en reise i tid der publikum blir kjent med folkene om bord og hva de holdt på med, hadde vært fantastisk å få til.

En liten tankestrek knyttet til en slik formidling: Det eksisterer faktisk ikke et eneste lydopptak av Roald Amundsens stemme. Ryktene skal ha det til at den var sped og tynn, og ikke slik man kanskje forventer av en så markant lederskikkelse som ham.

Tid og sted for evig hvile er ikke bestemt

«Maud» befinner seg per i dag i en havn på Tofte ytterst på Hurum-landet. Der hviler båten fortsatt på pongtongene til lekteren «Jensen». Skuta er dekket av et tak for å holde snø og regn ute, og om bord arbeides det kontinuerlig med å rense båten for skitt og mudder fra Cambridge Bay og klargjøre den for et liv som utstillingsobjekt. Det er ikke snakk om å restaurere båten. Hun skal utstilles som hun er.

– Vi viser henne gjerne frem der hun ligger nå på Tofte, dersom folk kommer på besøk til oss og vi er tilstede, sier Jan Wanggaard til SEILmagasinet.

Hvor båten til syvende og sist skal ligge, er ikke klarlagt. Det primære ønsket fra de fleste partene er nok at det skal bli i Vollen der skuta ble bygd, men der er det trangt om plassen og en kabal som må løses først. Å forbli ute på Tofte der Tandberg Eiendom, som eier «Maud» og som har finansiert hele hjemkomsten, har større eiendommer, er også et alternativ. Et annet er å legge båten på Bygdøy sammen med «Fram» og «Gjøa».

 

– Ikke noe er avgjort ennå. Jeg tror stedet gir seg selv naturlig før eller siden, sier Jan Wanggaard.