Snart klart for det virkelige løftet

– De siste dagene har vi senket slepelekteren «Jensen» ned på ca. 10 meters dyp og fløtet «Maud» over «Jensen». Nå jobber vi med å få «Maud» 100 prosent i posisjon før vi setter trykk på henne fra undersiden med «Jensen», forteller prosjektleder Jan Wanggaard til SEILmagasinet fra Cambridge Bay i Alaska.

Det endelige løftet

Det betyr at når «Maud» er i posisjon, vil vannet i de nå vannfylte pontongene til «Jensen» bli erstattet med luft. Vannet blir pumpet ut og luften inn, slik at både «Jensen» og «Maud» vil bli løftet opp til havets overflate.

– Selve løftet vil skje veldig sakte da vi  ønsker å la «Maud» renne av seg og letne litt etter hvert som hun løftes opp, sier Wanggaard.

Han forteller at dette er en krevende løfteoperasjon, og at de er et fåtall personer som utfører det hele.

– Akkurat slik vi ønsker det, sier Wanggaard, som er opptatt av å bruke naturens egne krefter og enkle midler. Det gjennomsyrer hele ekspedisjonen med å få «Maud» tilbake til Vollen i Asker.

Tyngre enn ventet

En av overraskelsene til nå er at «Maud» er tyngre enn ventet. Det måtte mer oppdrift enn beregnet til  for at båten skulle slippe taket i bunnen. Hva dette vil ha å si for stabiliteten når «Maud» blir stående oppå «Jensen» og skal slepes til Norge, vet ennå ikke Wanggaard.

– Hun er utvilsomt tung, men vi får trekke våre konklusjoner etter hvert. Neste fase tar vi når den kommer.

Nå gjelder det å få polarskuta opp av vannet, og så vil de vurdere situasjonen etter det.

– Ingen avgjørelser er tatt. Alle alternativer er ennå mulig, sier Wanggaard, som da vil se an tiden når de har fått sveiset en krybbe rundt «Maud». Er det da tid for å kunne starte hjemreisen, eller må  de belage seg på å overvintre enda en vinter?

De vil også vurdere om de skal ta Nordvest- eller Nordøstpassasjen til Norge.

Jan Wanggaard beskriver isforholdene i år som normale.

– Kanskje det er litt mindre is enn vanlig, sier han.

Da «Maud» slapp taket

Jan Wanggaard beskriver øyeblikket da «Maud» løftet seg fra bunnen, som veldig spesielt. Dette er hans egne ord:

«Selve løftet skjedde faktisk ganske så plutselig og ganske overraskende, selv om vi  visste at vi måtte være «pretty close».  Det var hekken, som virkelig løftet først, og med tanke på at den tunge motoren sitter i akterskipet, tok dette oss litt på senga, på en behagelig måte da, vel og merke

Jeg lå ned i vannet og fylte «en guling», som vi kaller den, helt bakom hekken. det er en 4 tonns lukket skjerm som vi har over 20 stk av ( i tillegg til det samme antall sorte fallskjermer – i tillegg også til en rekke lukkede pølselignende enheter med bortimot 10 tonn løftekrft hver seg. Fyllingen skjer med en påfyllingslange direkte fra store trykktanker om bord i slepebåten «Tandberg Polar», som normalt brukes til å starte opp hovedmotor.

Det tar bare noen minutter å fylle en guling og jeg følger fyllingen under vann for å se at det går bra og at den setter seg riktig imot skroget. Under fyllingen slapp jeg meg litt lenger ned imot ror og propellen, og jeg la merke til at det stod litt muddertåke rundt kjølen. Dette er ganske normalt, men noe fanget min oppmerksomhet og det er slik jeg alltid fungerer; prøver å være tilstede med et hode som evner å fange opp unormaliteter fra det kjente. En tilstand som jeg vel egentlig kjenner godt igjen fra seilingen, hvor alt det kjente observeres med en slags automatikk slik at nye ting – et vindskift – en ny farge på vannet – et strømskille? kan fanges i bevisstheten og brukes til noe som er matnyttig.  Så denne tåkeansamlingen fikk meg til å slippe litt luft i drakten og stige sakte opp imot overflaten bare 5 meter over mitt hode.

Idet jeg bryter overflaten ser jeg ansiktet til Stig (Pettersen) med et eneste svært glis. Og det var utvilsomt en uvanlighet og fra det øyeblikk raste det vel tusen tanker gjennom mitt hode i løpet av et kort sekund. Jeg skjønte settinga for å si det sånn.

Den gamle damen, vår sovende Dronning har våknet, sluppet taket og frigjør seg – uendelig sakte og med en verdighet bare en Dronning kan utvise. Hun var endelig fri.

– Med hensyn til selve hevingen opplevde vi jo at «Maud» lot vente på seg med hensyn til å slippe seg løs så lenge at vi måtte begynne å ty til det vi hadde av reserve løftekraft. Så hun er utvilsomt veldig tung der hun nå svever under vann, men innenfor det vi så som mulig, sier Jan Wanggaard.