Presset ut av komfortsonen
Det blåste mye under Skagen Race og Færderseilasen. Regattaseiling blir beskrevet som å stå i en iskald dusj og rive i stykker tusenlapper. Og slik ble det for meg under Skagen Race.
Følelsen var ikke god da jeg forsto hvor tøff regattaen ville bli. Jeg var som et barn som står i kø foran en diger berg og dalbane. Lysten var der, men jeg ønsket også å la være.
Den vonde følelsen forsvant da jeg innså at det ikke var noen skam å snu når det ikke var hyggelig lengre. Da ble det en berg og dalbane med mulighet for å stoppe.
Vi startet med to rev, og sprayhooden oppe for å holde ut lenger. Mat for 24 rimer lå klar.
Natten ble langt bedre enn fryktet. Det var mindre regn, og vinden var mindre slitsom. Kaldt var det heller ikke, og når vi i tillegg ledet så ble det skikkelig gøy.
Vilt ble det først på siste legg over til Skagen. Det var lettest å se ved å studere båtene rundt oss. Tunge 40-fotere som nærmest tok av fra bølgene. Det gikk fort, og jeg hadde en plan om det ble enda heftigere. I fjor krysset jeg leden utenfor Nøtterøy alene i frisk solgangsbris. Da rullet jeg inn fokka, og tok den litt ut igjen, strammet med begge skjøter. Jeg mister bare en halv knops fart, men hadde like god høyde, og fikk en selvslåer.
Under Skagen Race røk rulla når planen ble satt i ut livet. Da burde vi ha snudd, men det var kortere til Skagen enn tilbake til Sverige.
Fire nautiske mil fra mållinjen ble både fokk og storseil revet i filler i et vindkast i storm styrke. Moderne seil har en enorm styrke så lenge kreftene virker i riktig retning. Det gjør de ikke når seilet blafrer. Seilene tåler heller ikke mye punktbelastning.
Mine seil var over 10 år gamle. De er bygget opp med kevlarfiber, et materiale som holder seg svært formstabilt, men som mister bruddstyrke av sollys. Kreftene ble for voldsomme.
Vi fikk ikke restene av forseilet ned, og med dette blafrende var motstanden for høy til at vi klarte å avansere for motor. Ikke gir Skagen havn særlig ly heller.
Det var for mye støy til at jeg og min bror klarte å kommunisere. Fra å ha det gøy var vi nå i en krisesituasjon. Jeg er glad vi tok en rask beslutning om å snu, og finne ly bak noen øyer i Sverige. Før regattaen hadde jeg jobbet mye med artikkelen om sikkerhet, som du kan lese i dette bladet. Den hadde forberedt meg mentalt på en slik situasjon. Jeg var glad for at jeg hadde utrustet båten med nødvendig sikkerhetsutstyr, og sjekket dette.
Det er bra å bli presset ut av komfortsonen. Det gir ny kunnskap. Etter en slik opplevelse skal det mer til før man slurver med sikkerheten. Jeg håper mange har lært mye av regattaene i år, uten å bli skremt. Regattaseiling kan fort bli dyrt og ukomfortabelt, men heldigvis har vi selektiv hukommelse.
Axel Nissen-Lie
