Hvor er seilerne?
Helt på tur: 8. rapport: Vi ble liggende i Ålesund i tre dager mens kulingen røsket og regnet høljet ned. Gjestehavna var full av turseilere fra Nederland, Tyskland, Danmark, Storbritannia og Norge. Straks været letnet, stakk alle til sjøs. Det vi lurer på, er hvor de har tatt veien.
Store bildet: FLISFJORDEN bød på frisk og til dels ukomfortabel seiling, men også på spektakulær dramatikk der uværsskyene for over himmelen.
Som nevnt i forrige Helt på tur-rapport, fikk vi temmelig tøft vær på strekningen fra Vanylven nord for Stad til Ålesund. Ordene fra fiskeren Edvin som skipper Gisle leide hus hos da han bodde i Ålesund i sin ungdom, dukket opp da vi husket oss over Flisfjorden i kulingbyger og plaskesjø: "Eg hev vore fiskar i 30 år. To gonger hev eg vore nære på å forlise. Begge gongane var på Flisfjorden."
Vi kom oss trygt over med bare en liten flik av forseilet oppe, og gikk gjennom Vegsundet inn i Borgundfjorden og til Ålesund.
Alene
Da vinden stilnet og regnet gikk over fra konstant øsende til avbrutte byger, dro vi videre nordover. Vi var ikke de første som dro, men regnet med å se igjen noen av naboene fra Ålesund under veis. Men alle var borte. Vi har seilt i praktfullt farvann der lave øyer skjermer uten å stjele vinden. Men ingen seilere å se. Vi gikk til Midsund som ligger lett tilgjengelig både i indre leia fra Molde og nordover eller i den ytre leia fra Ålesund. Betalte 75 kroner i havneleie inkludert strøm, vann og dusj. Men ingen andre seilere. Vi dro videre nordover Harøyfjorden i smult farvann og fin bidevind uten å se et eneste seil, og endte på Ona.
Den eneste seilbåten i den gode, dype og hyggelige havna der har Ona som hjemmehavn. Enten klumper seilerne seg sammen på steder vi ikke kommer innom, eller så er dette et tegn på at det fortsatt er god plass i havnene langs kysten.
Perle
Ona viste seg å være en perle. Ennå holder enkelte standhaftige fiskere ut, men samfunnet på 30 – 40 fastboende blir mer og mer avhengig av turisme. Infrastrukturen som fiskere og andre fastboende er avhengig av forvitrer, og om få år er nok denne tradisjonsrike øya et rent feriested, skal vi tro folk vi snakket med. Tradisjonsbærerne eldes eller flytter ut for å komme samfunnets gradvise død i forkjøpet. Det haster med å oppleve et levende Ona-samfunn.
Landet utarmes når slike samfunn ikke lenger er liv laga. Ikke noe negativt sagt om verken ølservering i det ytterste havgapet eller keramikere med storsalg til sommergjester. Men helårs bosetting basert på lokale ressurser i samspill og kamp med gavmilde, men nådeløse omgivelser og tusenårige tradisjoner gir grobunn for en annen kultur og et annet levesett enn tilfeldige godværsturister som gjetes i flokk mellom autoriserte severdigheter.
Hustadvika
Vi ble liggende og nyte livet, utsikten, stedet og hverandre en ekstra dag. Men nå er vi klare for Hustadvika. Nok et beryktet havstrekke på vår vei nordover. Meldingene tyder på god seilvind, og vi tar turen ut i havet og ser hvor langt nordover vi kommer før vi søker mot land igjen.