Hilsen fra en seilerfrue

Ungdommene i huset hadde annet fore, så vi var helt for oss selv. Etter det syvende badet den dagen, hadde vi altså landet i freden og roden bak ved badestigen. Bak der, med sola varmende, og litt kald hvitvin i glasset, begynte noen planer å ta form.

Det startet med et par spørsmål: – Hva skal vi finne på når ungene er voksne og ute av heimen? – Trenger vi det store huset vårt da? – Hva er drømmene våre egentlig?

Fem år etter har vi delt av tomta, bygget en 115 kvadratmeter leilighet i garasjen, solgt huset, gjelden er betalt og fortsatt er det noe igjen. Planer ble realisert, og så startet vi jakten på drømmeseilbåten.

Den måtte bli større en broder Eklunds båt på 47 fot. Det skulle bare mangle, jeg er jo storesøstera hans. Minst 50 fot, måtte det bli. Vi trengte ikke dra så langt.

Etter en sommer med leting og fem års sondering av seilbåtmarkedet, fant vi nemlig drømmebåten, en Jeanneau Sun Odyssey 50 DS Performance fra 2009, på Vallø. En nydelig mørk blå turbåt. Også vi da, som kun har seilt små kjølbåter i regatta. Yngling, Princess og Killing.

Jeg må si vi var en smule skjelvne den dagen vi skulle føre skuta hjem. Det var som et helt skip. Nå var det bare å begynne å øve. Himmel, den båten var stor.

Og øve, det er altså hva vi har gjort i høst og vinter. Vi har vært utpå og øvd og øvd. Lagt til og lagt fra, fortøyd forsvarlig, testet radar og andre tekniske dupeditter, tatt VHF-kurs og gått igjennom hele batteripakka. Fikset baugpropell og sporet opp smålekkasjer.

Vi har fartet inn og ut av alle havner i nærheten; Bolærne, Slevikkilen, Koster, Strømstad, Son og Sandefjord. Takk og pris at de fleste andre gir seg med båtlivet i midten av september. For da begynte vi.

Vi fikk øve i fred og ro, og jammen begynner det å sitte skikkelig nå.

Til og med undertegnede tar båten til og fra kai nå (i lite vind). Og det skal jeg si, denne høsten og vinteren har det blåst kuling hver gang vi har nærmet oss brygga så langt. I hvert fall føles det slik. Men det har også vært nydelige fine stunder. Silkeseilas hjem fra Son i slutten av oktober, kveldsseilas i mørket inn til Strømstad i midten av november og juletreseilas til brygga i Tønsberg siste helg før jul. Det var julestemning det!

4. januar hadde vi første tur utpå hvor vi måtte gå for motor over fjorden. Seilene var heist, men det hjalp lite. På vei hjem fikk vi prøvd oss i tåka.

Akkurat nå i skrivende stund, i begynnelsen av februar, har vi en liten pause. Vi må jo gå litt på ski også. Men vi kjenner abstinenser etter kuling og sjøsprøyt allerede. Så det blir nok ikke lenge til. Vår første lengre tur går til Skagen i påsken, og andre planer er i ferd med å formes: Norge om styrbord fra 2020, med landing på Svalbard. Vi må innom Orknøyene, Shetland, Skottland og England på vei ned igjen. Og går det som vi håper, blir det et par år sydover om en stund.

Det er godt å ha drømmer i mørke vintermåneder. Båten ligger ute, så veien er kort til brygga. Vi ses utpå.

Ship o`hoi.