Ikke helt fornøyd med 5. plass

Det er alltid mange inntrykk under paralympics, men i Rio var det flere enn vanlig. Hovedsakelig på grunn av den politiske situasjonen i Brasil.

Seilingen er som regel den samme. Man har vann og vind. Vinden skifter litt oftere og er litt mer ustabil i Rio, og i vannet er det mye strøm. Ellers er alt likt.

Ikke så galt likevel

Det manglet ikke på advarsler i media før OL: Vannet ville være dårlig, anleggene ville ikke bli ferdige og det var kaos og ran. Mange spurte om jeg ville bli syk av vannet, og om jeg var bekymret. Hver gang svarte jeg at det ikke var grunn til bekymring, og hver gang mente media at jeg var bekymret.

Vannet i Rio var kanskje ikke rent, men man ble ikke syk. Jada, det var noen plastposer og annet som fløt rundt. Men hvor finnes ikke det? Min mening er at hadde vi ikke visst hvor vi faktisk seilte, ville vi ikke ha tenkt over situasjonen. Noen ganger er man uheldig og får noe på kjølen. Andre ganger slipper man unna et vindhull. Alt i alt fordeler flaks og uflaks seg jevnt over.

Bra – og ikke bra

5. plass i Paralympics er bra, og 5. plass i Paralympics er dårlig. Det kommer litt an på hvilke briller en tar på seg. Jeg mener at 5. plass er dårlig, og jeg begrunner det slik:

Jeg hadde kjempegod fart, trolig seilte ingen raskere enn meg. Tidvis seilte jeg kanskje raskest. Dessuten seilte jeg stort sett riktig både på banen og på feltet. Og jeg tok risiko. Jeg var fokusert og hadde riktig tenningsnivå mens jeg seilte. Jeg var rett og slett forberedt på lekene. Og hadde det bare vært dette det kom an på, ville jeg nok tatt medalje.

Sviktet i startene

Men man skal også starte i en regatta. Startene var egentlig ikke dårlig rent teknisk. Jeg lå i riktig posisjon, hadde luke og alt var bra. Men jeg ble for feig til å sette i gang til riktig tidspunkt. Jeg var for redd for linjen. Når man alltid starter som en av de siste, da blir det ikke bedre enn 5. plass.

Stort sett seilte jeg meg oppover hele tiden og tok innpå den båten som ledet. Men jeg kom meg sjelden helt opp i teten. Derfor er jeg skuffet over Rio og 5. plass. Hadde jeg bare hatt litt bedre starter, ville jeg vært med og kjempet, tror jeg.

Seilas under Sukkertoppen

Hvordan er det å seile rett under Sukkertoppen?

For de av dere som ikke kjenner til et av Rios mest kjente landemerker, ligger Sukkertoppen ved innseilingen til Guanbara Bay. Der seilte vi. Fjellet er ca. 400 meter høyt, og rett under lå vårt kryss­merke. Vinden var selvfølgelig veldig ustabil, og skiftet fra den ene siden til den andre. Samtidig var det mye strøm i området. Mange vil si at det er noe bingo over seilingen, og det kan jeg være enig i.

Allikevel var dette noe av den morsomste seilingen jeg har opplevd. For det handlet om å følge med, ta sine sjanser og gjennomføre dem bra. Noen ganger treffer man, andre ganger er man helt på feil side. Konsentrasjonen må være på topp hele tiden. Bare litt uoppmerksomhet fører ofte til tapte plasseringer.

Beste og verste

Min beste og verste seilas kom på Sukkertoppbanen. I løp nr. 3 stemte alt. Jeg hadde også en bra start. Seilte raskt både på kryss og lens og hadde en veldig spennende fight med det som viste seg å bli vinneren av Paralympics, Damien Seguin. Jeg vant kampen i den seilasen og fikk en førsteplass.

Samme dag kom også min verste seilas. Det er fortsatt litt surt å tenke på den. Etter en litt kronglete start, hvor alle gikk foran og bak hverandre, kom jeg bra ut og ledet hele seilasen. Bak i le hadde jeg amerikaneren Dee Smith, og alt så veldig lyst ut. Så plutselig finner jeg tidenes vindhull, på begge sider av meg seiler konkurrentene forbi, og jeg ender opp med å runde nest sist.

Jeg måtte til slutt ta en kuvending og lense meg ut av vindhullet. Vinneren av seilasen? Det var Dee Smith, han som lå nærmest meg. Selvfølgelig veldig frustrerende. Men heldigvis var det ikke den seilasen som førte til at jeg ikke kom på pallen. Det skjedde dagen etter med to dårlige starter. Alt i alt var det mye bra, altså bortsett fra startene.

Roser treneren

Jeg er veldig fornøyd med mye av det trener Jacob Haug og jeg har gjort sammen. Vi har utrettet mye som jeg er stolt over, og vi var å regne med i toppen. Så vil man alltid ønske at noe skulle være annerledes. Men slik er idrett, man har sjansen mens den er der.

Etterpå er alt bare hvis om atte dersom atte…