Over polarsirkelen

Det er en spesiell følelse å krysse bestemte linjer på et kart. Det være seg ekvator, den internasjonale datolinjen, Krepsens vendekrets, Steinbukken eller Polarsirkelen. I løpet av mine mange år på havet har jeg passert dem alle på vei til et fjernt reisemål. Kryssingen av polarsirkelen denne gangen var helt spesiell fordi reisen hadde et spesifikt mål: Vi skulle gjennom Nordvestpassasjen. Min datter Doina og barnebarnet Nera seiler med meg, og de har begge spilt en viktig rolle med å inspirere meg til å legge ut på dette eventyret.

De som har seilt gjennom Nordvestpassasjen de siste årene, har funnet ut du må krysse den magiske sirkelen nær Davisstredet i øst og Beringstredet i vest for å kunne kalle det en ordentlig gjennomseiling. Med dette bakteppet fra tidligere utforskere var vi nå virkelig på vei, og vi feiret kryssingen med et glass champagne. Ved hjelp av en appelsin som illustrasjon på jordkloden forklarte jeg Nera betydningen av polarsirkelen. Den strekker seg over jorden på 66 ° 33’27 «N, og plasseringen bestemmes av hellingsvinkelen på planeten vår mot sola. Den samme vinkelen dikterer også årstidene, og at vi nå seilte inn i et kontinuerlig dagslys som skulle lede oss gjennom en kort arktisk sommer.

Vi stoppet i den fargerike havnen i Aasiaat, det siste stedet hvor vi kunne kjøpe drivstoff og ferske matvarer på Grønland. Vi brukte den dagen på å seile i Grønlands spektakulære Disko Bay. Et stort område hvor flere isbreer kalver isfjell rett ut i sjøen. Den mektigste av dem alle er Sermeq Kujalleq Glacier, og etter hvert som vi kom nærmere brefallet, ble massen av isfjell som nylig hadde kalvet til en ugjennomtrengelig barriere. Vi seilte sakte langs iskanten. Naturen hadde lagd de mest fantastiske isskulpturene og midt oppe i alt dette blåste en knølhval før han igjen dykket ned på mange hundremeters dyp for å spise.

Men vi måtte videre, og etter en måned var det dags for å si farvel til Grønland. Vi satt kursen over Baffin Bay til den kanadiske siden av bukten. Isfjell holdt oss fortsatt med selskap på den 500 nautiske mil lange turen til Lancaster Sound. Dette er starten på den kronglete delen av Nordvestpassasjen. Store deler av passasjene var fortsatt dekket av is da vi kom frem, og de var dermed ikke mulige å seile gjennom. Men den korte arktiske sommeren er sakte på vei og isen kan begynne sin korte retrett. Forhåpentlig vil den slippe oss gjennom.

Vi la oss i Dundas Harbour – en beskyttet bukt på den sørlige kysten av Devon Island og nord for Lancaster Sound. Her var vi strategisk riktig plassert for raskt å seile inn i Nordvestpassasjen så snart forholdene bedret seg. Vi seilte sakte innover i bukten for, som i likhet med de aller fleste andre områder her oppe, er den dårlig kartlagt. På veien passere vi en bråkete koloni av hvalross og la samtidig merke til en hvit skikkelse som beveget seg gjennom vannet. En isbjørn! Da den kom inn på grunn vann, reiste den seg opp og så i vår retning før begynte å klatre en bratt bakke bak stranden. Nå og da snudde den seg med spørrende blikk mot «Aventura».

Jeg ble plutselig ganske flau over at jeg hadde kjøpt en ex-sovjetiske militærrifle i Nuuk. Det hadde vært for galt å måtte bruke den mot et så vakkert dyr.