Tragisk ulykke

Da jeg fra stuevinduet søndag ettermiddag 2. september så Sea King- og lege-helikopteret søke utenfor foreningen forstod jeg raskt at det var noen som hadde havnet i sjøen, og jeg dro ned til Ran for å delta i søket.

Det var mange båter som kom til, både fra Ran Seilforening og andre frivillige som hadde fått med seg aksjonen. Fra redningsledelsen ble det opplyst at det var en seiler som hadde fått bommen i hodet og blitt slått på sjøen, uten redningsvest.

Det var kraftig vind og urolig sjø, og posisjonen hvor han hadde blitt slått på sjøen var usikker. Det ble organisert et bredt søk der det ble lett grundig med små og store båter, både på land, i vannkanten, og i åpen sjø. Vi forstod etter en stund at den savnede var en Ran-seiler, og også hvem han var da båten ble loset inn på plassen av Redningsselskapet. Det var Pierre Marie Noel Coudray som var savnet.

Vi søkte til det ble mørkt, og samlet oss i klubbhuset for en debrief. Ulykken preget oss alle, og det uvirkelige begynte å synke inn. Det var en godt likt seiler og et aktivt medlem som var savnet. I tillegg kjente vi alle på at det like gjerne kunne vært oss selv.

Hvor mange ganger har vi ikke selv gått på hyttetaket bare for å fikse noe? Hvor mange ganger har vi ikke selv latt vesten ligge fordi «jeg skal bare», eller «jeg er jo rett ved havnen».

Mandag morgen kom, og vi mobiliserte alt tilgjengelig utstyr i havnen og medlemmer til å fortsette søket. Etter hvert avsluttet politiet det offisielle søket, og det ble da organisert et omfattende frivillig søk i regi av Ran Seilforening.

Vi fikk hjelp av en erfaren søkeleder som organiserte søket og de frivillige. Det ble en omfattende operasjon som varte hele uken og omfattet 300 frivillige og over 100 båter. I tillegg søkte vi med undervannskamera. 7,5 km sjølinje ble undersøkt med fridykkere som søkte fra 0–10 meter.

Pierre er ennå ikke funnet. Det har beveget oss alle, det fryktelige som har skjedd. At en seilervenn er savnet – at han er borte for oss, og fortsatt ikke er funnet.

Jeg ønsker å takke alle som bidro i søket. Det var godt å se alle som stilte opp, og det var enkeltpersoner som stod opp og gjorde en stor innsats.

Som leder var det godt å se samholdet i foreningen og hvor mye vi er villig til å stille opp for hverandre. Det er godt å vite at selv om vi ikke fant Pierre, har familien og de etterlatte gitt utrykk for at den store innsatsen har hjulpet dem i sorgarbeidet. De har bedt meg om å hilse til klubbens medlemmer og takke. Innsatsen vi alle har lagt ned har hjulpet de som sørger.

I etterkant av ulykken vil vi starte en del initiativer rundt sikkerhet i regi av klubben. Dette kommer styret tilbake til, men vi oppfordrer medlemmer til å bidra i dette arbeidet. Om det er andre klubber som ønsker informasjon om forbedrende tiltak eller vil bidra, er det bare å ta kontakt med undertegnede.

I minnestunden fikk klubben en gave av broren til Pierre, et flagg fra Pierres hjemsted. Planen er å lage en ramme med flagget og et bilde av Pierre som vi skal ha hengende i klubbhuset til minne. I tillegg håndterer medlemmer av klubben båten til Pierre slik at den kommer på land under vinteropplaget.

Jeg lyser fred over Pierre Marie Noel Coudrays minne.