Multitasking

I Færderseilasen kom alt på en gang i år. Start etter start gikk uten at båtene kom av flekken, og havnebassenget utenfor Aker Brygge ble fylt av båter. Da siste start hadde gått, var første båt knapt kommet til Dyna fyr. Noe lignende har vi ikke sett før. Noen seilere klarte å oppsøke noen små vindpust og fikk med dem frigjort seg fra den gemene hop, noe som ga dem et stort forsprang på vei mot Slemmestad­grunnen før hele klynga veltet ut i Oslofjorden.

Alt kom på en måte ut på en gang også når det gjaldt informasjonen rundt Færder’n i år. Og slik er det for svært mange som skal fortelle om hva de holder på med. Vi har fått et hav av ulike kanaler å kommunisere i, men ved å bruke alle blir resultatet gjerne alt og ingenting – for mottageren. Som vel tross alt er den som er målet for kommunikasjonen.

Facebook er sosialt og når ut til mange. Du kan dele og like – og Facebook styrer hvem som skal få informasjonen din. Instagram er fascinerende bildespredning. Twitter er kjapt og Snapchat eier øyeblikket. Det er lett å tenke at om en pøser ut med informasjon i alle kanaler, vil det nå mange. Det gjør det også trolig; når mange, men oppfatter mottageren budskapet?

Færder’n er ikke alene om å benytte en slik strategi – å fragmentere kommunikasjonen er åpenbart blitt måten å gjøre det på.

Jeg har ofte tenkt på følgende: For fem, seks år siden hadde jeg, som redaktør av dette bladet, full oversikt over hva som fantes av nye seilbåtmodeller på markedet. Informasjonen kom der jeg forventet å finne den; hovedsakelig i ulike magasiner om båter som vi i redaksjonen abonnerte på – eller som informasjon i form av pressemeldinger eller e-poster. Men det var ikke så mange e-poster den gangen.

I dag har jeg ingen god oversikt over seilbåter lenger, og antagelig må jeg være veldig, veldig interessert og oppsøkende for å få en slik oversikt. Det holder ikke å følge med i båtmagasiner. Der har de fleste selgere av båter sluttet å markedsføre seg. Av en merkelig grunn. Den digitale informasjonsflommen er blitt enorm og du må oppsøke det du er interessert i. Alt det som egentlig er myntet på deg, farer forbi.

Det blir litt som med vinden i Færder’n; de som er veldig på hugget og har værhårene på stilker, fant vinden og stakk av sted. De andre ble liggende igjen innenfor Dyna fyr.

Under Færder’n forsøkte SEILmagasinet å strekke ut en hånd til alle som forsøkte å følge regattaen ved å samle all informasjon på én og samme nettside, fremfor at en måtte forsøke å følge med på et antall Facebook-sider, Instagram-kontoer, en nettside her, tracking der og resultater et annet sted. Besøkstallene våre viser at vi dekket et behov, og dataene forteller at de fleste kom til oss etter Google-søk. De virret rundt i søken etter informasjon. Kanskje er det ikke så dumt å plassere informasjonen sin der folk forventer å finne den?