Bobla som brast
I går hadde vi festdag på Vilja, da vi feiret påske og fullført jordomseiling om hverandre.
Rapport fra «S/Y Vilja» på vei fra Suriname i Sør Amerika til Karibia.
Støtter «S/Y Vilja»
Makspower finansierer artiklene fra «S/Y Vilja» på SEILmagasinet. Makspower leverer utstyr til langturseilere.
I dag koblet vi inn omverden igjen. Vi fikk tilsendt Noonsites COVID19-oppdateringer for seilere fra gode venner som følger oss hjemmefra, og ble igjen slukt av alle reguleringer og rapporter. Vårt inntrykk er at vi nå er på vei til et sted der det er opphopning av båter og at seilerne begynner å bli uglesett. Tanken på ytterligere karantenetid (vi har ikke gått fritt på land siden 9. mars), en lokalbefolkning som ikke vil ha oss der, m.m. tar litt drepen på seilergleden. Men samtidig - opp med haka! - for de fleste bekymringer blir det jo vanligvis ikke noe av. Og som nordlendingen om bord alltid pleier å si; «Det kan fort gå godt!»
SPRIKENDE NYTT FRA SEILERVENNER
«S/Y Vilja»
Ingrid og Jon Petter Li Slungaard Myklebust er på jordomseiling med Bavaria 50 «Vilja» og lille Karen Marie på fem år. «S/Y Vilja» er Bavaria 50 Cruiser. Familien er på vei hjem etter snart å ha fullført sin første jordomseiling, og befinner seg i SØR Amerika etter å ha krysset Syd Atlanteren i vinter. Familien har seilt 37 000 nautiske mil siden de forlot Norge for tre år siden.
Signalene vi hører fra seilervenner rundt omkring i Verden spriker i alle retninger. Våre venner på Pied-a-Mer II, et pensjonistektepar i 70-årene fra USA, seiler seg hjemover fra Asia via Rødehavet. De har nettopp seilt fra Sudan med kurs for Egypt. De forteller at de i det siste kun har fått gjort proviantering etc via agenter. De må ankre opp flere nautiske mil fra havn og handlelisten må være sendt i forkant til agenten, som igjen sørger for leveranse ut til dem. De er nødt til å seile videre innen 2 timer etter ankomst. Det høres simpelthen ille ut. De er i praksis rett og slett flyktninger uten land.
En ganske annen tone er det i meldingen fra våre seilervenner på amerikanske «S/Y Nimbus», som nå har kommet fram til Chesapeake Bay på USAs østkyst. De anbefaler oss å besøke marinaen de er på og sier det er riktig så trivelig der. Selv om COVID19 nevnes, så ligger det ingen advarsler mot å komme dit.
CRUISING KIDS KLUBB OVER ATLANTEREN
En gladhendelse her om bord er uansett den nystiftede klubben som vår yngste matros har stiftet sammen med en annen ung matros på kanadiske «S/Y Yonder». Adrian (7) seiler sammen med moren og faren sin på strekket fra Sør-Afrika og hjem til Canada.
Ideen til klubb ble til da vi fikk høre fra våre venner på Yonder at de etter 11 døgn på havet til St Helena heller valgte å seile videre, framfor å ligge i enda 14 dager for anker i karantene. Sultne på nye aktiviteter som vi selv var, der vi lå i karantene i Suriname, så sådde vi idéen om en klubb. Og nå er de to yngste - hvilket i praksis vil si alle sammen om bord på både Vilja og Yonder - i gang. Eposter sendes nesten daglig over Atlanteren mellom nord og sør. Alle innkommende klubb-brev (dvs eposter) kan kun leses av barn, eventuelt hvis de voksne skal hjelpe må vi lese gjennom en kikkert bakfram. Det blir syyykt små skrift, kan vi berette, og er til fryd for våre små agenter. Nå er de i full gang med planlegging av klubbhus og klubbregler, utveksling av tryllemiksturer, meldinger på kodespråk, og så videre og så videre... I går prøvde vi oss på et nytt kommunikasjonsmiddel, nemlig flaskepost. På 12*N kastet vi ut flaske fylt med påskegodteri og en viktig melding. Så får vi se responstiden blir?!
Det kan forøvrig nevnes at «S/Y Yonder» slapp i land på Ascension, 5 døgns seilas nord for St Helena. Der fikk de seg én knallfin dag. Men etter det var bølgene dessverre for store til at det var mulig å komme seg i land. Til slutt valgte de å gi seg, og har nå lagt ut på ytterligere 2500 nautiske mil mot de amerikanske Jomfruøyene. Det er jo tilfeldigvis dit vi også er på vei, om enn med et par ukers forsprang. Om alt klaffer så blir første offisielle klubbmøte i månedskiftet april/mai?!
Krysset eget kjølvann
12. april krysset vi på Vilja vårt eget kjølvann fra 17. februar i 2017, da vi var på vei vestover og nærmet oss Tobago. S/Y Vilja og hennes faste Trekløver har herved seilt Jorda HELT rundt!
Tenke seg til, at heretter når man går og hverdagsfilosoferer og undrer over: «Hvor stor er nå egentlig denne kloden vår?», så har vi nå et kvalifisert begrep om det. Vi har nemlig seilt hver nautiske mil, med (eller mot) hver bidige bølge og fylt Viljas seil med hvert vindkast vi har evnet å fange, for å komme oss hele veien rundt. Viljas Jordomseiling har vært 30 500 nautiske mil lang, tilsvarende 56 500 km. Mer enn 5000 timer har vi stått til rors siden vi var har forrige gang. Vi er jublende glade & stolte!
Det blir Påskemorgens champagnefrokost med pastellkulørte kokte egg, hjemmelagde marsipanegg og en nærmest eventyrlig regnbuefarget ostekake. Alt tilberedt av team Vilja, med en minimatros/sjefs-estetiker i bresjen og hennes grenseløse fantasi & støtteapparat til å «berge skuta i havn».
