Båtfolket

Efter et langt liv i båt kan jeg slå fast: Det er noe spesielt med båtfolket – det er noe med dette folket som har gjort det mulig også for en som meg å ha et godt liv i båt. Uten dette folket og dets helt spesielle egenskap hadde jeg neppe vært i stand til å ha et liv i båt i det hele tatt. For jeg mangler flere av de grunnleggende ferdigheter og kunnskaper som er viktige forutsetninger for et trygt og godt liv i båt: Mine fysiske krefter er meget begrensede, jeg har langt flere enn to tommeltotter, og min tekniske innsikt er ikke egnet til å imponere noen. Men båtfolket har allikevel gjort det mulig også for meg å ferdes på sjøen.

Og hva er det så med båtfolket som har gjort livet i båt så godt, ja, som kanskje overhodet har gjort det mulig?

Båtfolket er hjelpsomt. Er man ikke hjelpsom, tilhører man ikke båtfolket. Hjelpsomhet er ikke av de heroiske egenskaper og dyder som skaper de store overskrifter, og er kanskje nettopp derfor så avgjørende viktig i hverdagen – ikke minst til sjøs.

De som tilhører båtfolket, blev vel som alle andre født med nokså forskjellige egenskaper. Men da de gikk om bord og kastet loss for første gang, må det ha skjedd noe med dem. Var det bevisstheten om at det nå skiller dem bare noen centimeter eller millimeter tynt skrog fra et ikke alltid vennligsinnet element som utløste erkjennelsen av at her må vi stå sammen, her må vi være beredt – beredt til å tre hjelpende til? Eller var det takknemligheten over å få oppleve noe så vidunderlig som en varm sommermorgen på havet eller en lys juninatt i skjærgården som gjorde dem så menneskevennlige?

Jeg vet ikke. Hvorledes de som tilhører båtfolket, blir slik de blir, har sikkert mange årsaker som ikke jeg er i stand til å redegjøre for. Men jeg kjenner resultatet – av egen erfaring. Treet kjennes på frukten, heter det, og det gjelder så visst også her. Har jeg trengt en arm med større styrke enn min, har den vært der; har jeg hatt behov for en hånd som kan forme materialer med sikker presisjon, har heller ikke den vært langt borte; og har jeg trengt et hode med flere kunnskaper og smartere hjerneceller enn jeg selv er i besittelse av for å løse et problem ombord, så har det ikke manglet det heller blant dem jeg har møtt av dette særegne folket.

Alltid når jeg har trengt dem, har de vært der, og det ikke bare her i Skandinavia – båtfolket er internasjonalt. Jeg har møtt det også i Finland, Polen, Tyskland, Nederland og Skottland. Båtfolket har materialisert seg for meg under mange navn – Bengt, Arild, Reinhard, Arne, Einar, Achim, Kristina, Christer, Per, Roy, Raymund, Helge og mange flere hvis navn jeg har glemt eller aldri har kjent. Båtfolket har lite markeringsbehov når det trer hjelpende til, for å si det slik.

Kjennetegnet på båtfolket er altså hjelpsomheten. Det er slett ikke båten eller utstyret det kommer an på, ei heller om man har tilegnet seg ”stammesproget”. Men allikevel. Førere av ribber, skjærgårdsjeeper, cabincruisere og alle andre som i utide farer fort frem på sjøen, må ha meg unnskyldt. Til denne del av båtfolket her jeg ikke et udelt positivt forhold. Til det har jeg opplevet for mye støyforurensning av skjærgården og det kystnære farvann fra dere, og altfor ofte har jeg måttet dukke når seilene slo og bommen kom farende efter at dere hadde rast forbi. Jeg skulle ønske at alt båtfolk hadde tatt til seg den legendariske fransk-engelske forfatter og seiler Hilaire Bellocs grunnleggende budskap til dem som ferdes i små båter på havet: ”Cruising is not racing.” (De som ennå ikke har unnet seg den fornøyelse å lese Bellocs ”The Cruise of the ”Nona”” fra 1925 om hans seilaser langs Englands kyster, har en meget spesiell leseopplevelse i vente!) Jeg er nokså sikker på at det er i Bellocs ånd om vi utvider hans budskap til å gjelde alt hastverk på sjøen som ikke har med nød – og dermed også med hjelpsomhet – å gjøre. Hastverk på sjøen bør vi overlate til dem som virkelig har behov for å komme fort frem, i første rekke redningsskøyter og losbåter og andre som er ute – nettopp for å hjelpe.

Og hva ”stammesproget” angår, eller ”sjøsproget” for å bruke Caspar Brochmanns mer presise og positive betegnelse, må jeg bekjenne at de av båtfolket som ”seiler” eller ”går” når de er underveis, står mitt hjerte betydelig nærmere enn de som taler om ”å kjøre” også når de ferdes på sjøen.

Mange av bladets lesere kjenner sikkert norsk-canadiske Anne E. Brevigs beretning fra 2002 om ”Nor Siglar”s seilas jorden rundt – og vel så det - mellom 1991 og 2000: Nor Siglar. 9 år på de 7 hav med undertittelen Menneskene vi møtte - en av de flotteste jordenomseilingsbøker som er utgitt. I løpet av de ni årene overvintret ”Nor Siglar” i Annes fødeby Halden, og der skriver hun om møtet med Bengt, mannen med brillene. Når det er tale om båtfolkets hjelpsomhet – i dette tilfellet også paret med stor generøsitet, kan Bengt stå som et fremragende eksempel på dette verdensvide folket. Nå er det vel av mindre interesse å høre om alt av råd og dåd Bengt har bistått meg personlig med gjennom mer enn 20 år. Annes beretning om Bengt derimot har nok større interesse. Den viser at dette ekte båtmenneskets omtanke også når utover kretsen av venner og bekjente og andre trengende han støter på under sine seilaser langs våre egne kyster.

Anne beskriver det første møte med Bengt slik, da ”Nor Siglar” den kalde julen 1993 lå i Halden:

Til jul ble det pyntet om bord med julenek og juletre fra gården og friskt granbar i cockpiten. Martin fikk frem trekkspillet, og stemningen kom etter hvert som han ble flinkere med julesangene. De som tok kveldsturen forbi Nor Siglar i vintermørket, ble nok forbauset over å høre at det var liv om bord midt i julestria. Bengt Sørensen fra Halden Seilforening fikk seg i hvert fall litt av en overraskelse midt i snøfokk og slaps, da han kakket på Nor Siglars dekk og Skipper’n disket opp med skipets rom direkte fra Karibia, og ble opptint om bord av mimring, drømmer og skipperskrøner fra tropiske farvann. Dette var vårt første møte med Bengt, et møte som skulle gjøre jordomseilingen til noe helt spesielt for oss. For det var han som ga oss ideen om å fordele gamle briller til fattige i avsidesliggende strøk, og som sendte med oss den første ladningen fra Halden Optiske. Det er vi ham evig takknemlig for. Så det er ikke bare menneskene vi møtte ute i den store verden som har gitt oss de fineste opplevelser. En behøver ikke fra lenger enn til Halden.

Og da ”Nor Siglar” for annen gang på sin jordomseiling ankret opp blant de små koralløyene i San Blas i Karibien noen år senere, blev brillene fordelt. Anne forteller:

Vi kunne ikke tenke oss noe bedre sted å fordele brillene fra Halden Optiske enn på San Blas hvor kvinnene syr molaer (kunaindinernes særegne bluser) dagen lang. … Mange kunaindianere har dårlig syn; spesielt kvinnene som sitter oppe til langt på natt og syr i mørke stråhytter med svak belysning fra glødende parafinlamper. … Vi blev nærmest overfalt da vi satte opp vår lille ”Gift of Eyesight”-bod på stranden.

Bengt er også i besittelse av betydelige kunnskaper om elektronikk, rigg, ulike materialer og mye annet som er viktig for en som ferdes i båt, og med sikker hånd håndterer han all slags verktøy. Hvor han har all denne kunnskap og håndverksferdighet fra, er skjult for mine øyne. Poenget her er at alt dette stiller han til disposisjon for den trengende som måtte komme i hans vei. Karakteristisk er hans replikk når jeg nokså forlegen ber om hjelp for jeg vet ikke hvilken gang: ”Du vet jo, Trond, vi må jo forsøke å hjelpe hverandre.” I Bengt får båtfolket konkret skikkelse, og han står heldigvis i spissen for en stor skare – enn så lenge.

Når antallet båter langs våre kyster stadig øker, og skaren av folk i båt blir tallrikere for hvert år som går, er det å håpe at også båtfolket vokser i samme takt. Og mens båtlivet og båttypene år om annet undergår så mang en forandring, forblir kjennetegnet på båtfolket det samme til alle tider.