Vinterseilasen:
Erfaringer fra årets vinterseilas
Flaks gjorde at vi kunne oppleve påskeseilas i starten av februar. Så snudde været brått, men heldigvis skjedde det på et gunstig tidspunkt. Helgeturen blir et minne for livet.
Kvelden før avreise, i det stormen Ingunn raset, ble Vinterseilasen avlyst på grunn av
værmeldingen. Det var en klok beslutning, men vi ville fremdeles seile. Derfor bestemte vi oss for å forsiktig fare sydover, og gitt at forholdene tillot det, fortsette med samme plan som før, med Strömstad som mål.
Valgte trygt
Torsdag 1. februar var båten pakket, og mannskapet, bestående av Amel Mahi, Bror Sonne og undertegnede, var klare for en helg på sjøen. Men, ingen ville ta unødige sjanser. Det var sendt ut farevarsel om mye vind, og det ville vært idiotisk å ikke lytte til det.
Likevel ville vi alle gjerne smake litt på været. Derfor la vi flere planer, og hadde en plan A, B og C klar. Idéen var å seile til Filtvet og ta en avgjørelse der. Var det ille skulle vi svinge hardt babord til Son, var det gøy skulle vi seile videre. Horten, Holmestrand og Åsgårdstrand var alternativer. Heldigvis er det alltid kort vei til en trygg havn i Oslofjorden.
Vi fikk det friskt ved Filtvet, men med ett rev i storseilet klarte vi fint å fortsette. Vestavinden er ustabil i indre Oslofjord, mens bølgene er minimale.
Vi seilte fort, og det var gøy. Med den gode farten kunne vi nå Strömstad innen rimelig tid, og i stedet for å søke havn ville vi heller utnytte de gode forholdene og seile lengre.
Vi kunne seilt til Bolærne, slik planen for Vinterseilasen var, og som en del båter gjorde, men uværet var ikke over, og dette måtte vi ta høyde for. Fredag skulle vinden være mer sørlig, og enda kraftigere, og vi ønsket da å heller seile nordover med vinden inn fra akten om tvers, enn å seile på skarp vinkel, sydover fra Bolærne til Strömstad.
Tyngre vind
Til vår overraskelse så ble vinden lettere lengre ute i fjorden, så lett at vi startet motoren. Da oppdaget vi at fremdriften for motor var redusert. Groe på propellen er grunnen.
Vinden kom tilbake, og syd for Søstrene ble det også mer sjø.
Vi seilte da på grensen av det båten klarte å håndtere, og opplevde at roret slapp taket litt lettere enn hva vi har erfart før. Groe på roret kan være årsaken.
En annen årsak kan være at kald vind er tyngre enn varm. I artikkel i Seilas fra 2012 blir det sagt at vind på 10 m/s i kaldt vær er som 11 m/s i varmere vær.
Guffen opplevelse
Det ble mørkt før vi nådde Strömstad. Luften var klar, og sikten usedvanlig god. Stjernehimmelen var fantastisk, en himmel jeg bare tidligere har opplevd på fjellet.
Vi så også lysforurensningen fra land. Alle vindturbinene i Bohuslän har blinkene lys som flytrafikken sikkert setter pris på, men ikke båtfolket. Det var ikke lett å skille ut de rød og grønne lysene vi skulle navigere etter i myldret av blinkende lys. Takk og lov for plotteren.
Det er utfordrende å beregne avstander i mørket, og det fikk vi føle på under innseilingen til Strömstad. Vi slet med å få rullet inn forseilet skikkelig, og det tok min konsentrasjon vekk fra navigasjonen, og for styrbord halser dukket det plutselig opp en grønn stake, rett babord for baugen.
Jeg ble lurt av at jeg hadde zoomet for langt inn på plotteren, og på det tidspunktet, om jeg hadde jibbet og gått inn mot Strömstad, ville vi ha gått på grunn. Løsningen kom i form av en kuvending, som puttet oss tilbake på riktig spor, på riktig side av staken.
Uforutsigbar vind
Vinden kom og gikk første dag. Det gjorde den andre dag også, og på nordover fikk vi svært variable forhold. Vi våknet i pøsregn og med et værvarsel som meldte kuling. Vi startet derfor med to rev, men utenfor Strömstad fikk vi bare tåke og gammel sjø. Derfor ristet vi ut revene, og da kom vinden, selvfølgelig... VI satte ett rev, og fortsatte på skarp vinkel i 12-13 meter per sekund. Etter litt bankekryss i gråvær kom solen, og vinden spaknet.
Jeg har aldri tatt inn og ut rev så ofte som jeg gjorde på etappen fra Strömstad til Son.
Endelig vinterfølelse
På vei inn til Son var det blitt helt mørkt. Vi så noe som ikke stemte på vannet. Var det oljesøl? Skum? En grunne? Like etter rykket det i båten. Vi hadde seilte inn i et isflak, heldigvis i lav hastighet. Fort fant vi ut av at Son havn var fylt med is som hadde blåst inn. Endelig fikk vi en følelse av vinter.
I Son følte jeg meg lettet. Vi var nå trygt inne i fjorden, og hadde bare en sjarmøretappe inn til Asker igjen. Vi la oss tidlig alle sammen, fulle av inntrykk.
Det var ikke mange timer jeg hadde sovet før jeg våknet at det hylte i riggen og nappet i fortøyningene. Bryggeanlegget til Soon Seilforening hev på seg i bølgene. Her trengtes det bedre fortøyning. Ekstra spring, enkle fortøyninger istedet for doble, og lengre fortøyningstrosser i baugen løste problemet. Da jeg omsider kom under dyna igjen var jeg glad for at vi ikke fikk dette været på utsiden av Hvaler.
Verst i Indre Oslofjord
Her inne i fjorden er det sjeldent vi opplever veldig ordentlig sterk vind. Når det er kaldt blir den kalde luften liggende som en fylling i lavere strøk, mens det blåser frisk i høyden.
Vi hadde en påskeseilas i sola inn Drøbaksund, men ved Oscarsborg blåste det kraftig opp, og blesten kom rett imot.
På vei mot Asker økte vinden bare på, og etter hvert ble vinden så frisk at bølgetoppene ble blåst av. Sjøen var helt hvit. Vindmåleren til Asker Seilforening målte 25,6 m/s i et vindkast. Igjen var vi glade for å være i relativt beskyttet farvann.
Våre erfaringer
Vindprognosene er mindre pålitelige om vinteren, og vinden har mer kraft. Det er derfor viktig å alltid ha en plan B.
Groe på propell og ror gjorde at båten ikke oppførte seg som forventet. Det skal ikke mange rur til på propellen før motorens effekt minker. Også groe på roret gjør at styringen slipper med mindre rorpress.
