Alt for Jan H. Linges ære
Halvtonneren «Halling» klarte ikke å kvalifisere seg til VM på Hankø i 1983, men under MK-Båt Cup slo den kongens gamle havltonner, i hvert fall på vannet.
MK-Båt Cup som hadde i år 56 båter på startstreken, flere enn ventet, er en morsom og sosial regatta arrangert av Sarpsborg Seilforening, seilt i Singlefjorden. Deltagerne ble delt inn i fire klasser, tur og NorRating, begge med shorthandedklasse og med fullt mannskap. Sponsoren for regattaen er Martin Kamperhaug. Han er ikke bare sponsor, han kan også takkes for at regattaen hadde flere deltagere enn på lenge.
I lånt båt
En av årsaken til økt deltagelse er alle halvtonnerne som Kamperhaug har hentet inn, og pusset opp. Nå har stallen hans 20 slike båter hvor det gjenstår noen arbeidstimer på enkelte. For å fylle opp seilere i alle disse gamle halvtonnerne så inviterte Kamperhaug seilere til å låne båter, også SEILmagasinets redaksjon. Vi fikk velge mellom tre båter, og valgte «Halling», den rare båten med kjølen montert feil vei.
Jan Herman Linge er en av norges mest kjemte båtkonstruktører og hadde sin storhetstid på 60 og 70-tallet. Han er mest kjent for mannen bak Soling og Yngling, men har også stått for linjene bak velkjente motorbåter fra Windy, Fjord og Draco.
Halvtonnerne ble bygget for IOR-reglen, datidens NorRating. Alle i klassen ble bygget for å måle opp mot en grense, og det var om å gjøre å gjøre grep for å få båten med så mye seil som mulig, og så stor som mulig. «Halling«s merkelige form er et resulatet av kreative ideer for å få mest mulig ut av regelen, ideer som kanskje ikke var de beste. «Halling» er en eksperimentell båt som aldri har overbevist på regattabanen. Det var motiverende. Vi tok sjansen på at Linge hadde rett på 80-tallet, og at feilen lå hos seilerene som hadde båten.
Jeg fikk med meg min tremenning Morten Nissen-Lie og stilte i Nor Rating, hvor det var flest båter, selv om vi bare var to.
Seilklar på brygga
«Halling» var utstyrt med lite slitt regattaseil. Storseilet i strekkfast laminatduk og genuan i monofil, gjennomsiktig polyesterplast som jeg kjenner godt fra windsurfing, men ellers ikke. Plasten blir sprø og sprekker etter eksponering mot sollys, og seilet kan ikke brettes. Vi krysset fingerne for at vinden holdt seg lett, og at seilet skulle holde rundt de 16 nm vi skulle seile. Kamperhaug hadde utstyrt båten med en helt ny spinnaker.
Båten var løftet dagen før seiling, og hadde en glatt bunn, for en luksus.
Under dekk var det lite som minte om luksus. Det stinket mugg og diesel, så kraftig at Morten ville begrense oppholdet under dekk til minimum.
Jeg syns det var kostelig at det hadde startet å vokse noen vekster i vinduskarmen. «Halling» har vært forsømt, og hadde ligget urørt på vannet i tre år da Kamperhaug plukket opp båten på Nordvestlandet.
Det meste av tauverk og dekksutstyr har også vært urørt. Det ga oss noen utfordringer.
Fungerende motor
Motoren i «Halling» er en 1 liters marinisert dieselmotor fra en japansk bil. Det skal etter sigende fungere, men det var ikke noe poeng for oss å starte den da propellen var tæret vekk. Jeg har seilt en del til og fra brygga med seilbåter, og blir alltid overrasket over hvor enkelt det egentlig er, særlig i lett vind. «Halling» veier heller ikke mye, og blir som en stor jolle.
Tidligere når jeg har seilt til brygga har jeg hatt gleden av et rolleforseil, det har ikke «Halling», men den har heldigvis sleider i storseilet, slik at seilet kunne heises uten at det må mates inn i mastesporet. Utfordringen var å loffe opp mot vinden slik at seilet kom inn mellom lensetaklene.
Uegnet cockpit
«Halling» er en komplisert båt og det slo oss hvor mye enklere moderne båter er for shorthandedseiling. Det blir ikke enklere at tau er stive og full av grønske, blokker sitter fast og vinsjer har mye friksjon. Jeg elsker rorkult, men det krever en god forlenger. Rorkult viser også raskt om båten er i balanse. Da er rorkulten rett. På «Halling» var rorkulten 15 grader mot babord når båten gikk rett fram. Om det er skjevt undervannskrog, eller en vridd rorstamme vet jeg ikke, sansynligvis det siste, for vi merket ingen fartsforskjeller på de ulike halsene.
Selvskjøtene vinsjer er digg for shorthandedseiling. Det merkes med vinsjer som ikke har dette.
God start
Banen var på faste merker, og det var en bred startlinje. Det ble slør til første runding. Spørsmålet var om det ble for skarpt for spinnaker eller ikke. Vi valgte å starte uten spinnaker, langt til le, for å få en skarpere vinkel med genua.
Vinen varieret både i retning og stryrke, og vi tjente på vårt valg, selv om spinnaker og genakerbåtene gikk raskt til tider. I vindkastene savnet vi vekt på ripa. Genuan måtte hele tiden justeres, og vi førte skjøtet opp til lo slik at vi kunne trimme forseilet med mest mulig vekt på riktig sted. «Halling» var ingen sinke, og vi hadde de fleste andre halvtonnere bak oss.
Mot første rundig rommet vinden, og vi ville sette spinnaker. Det viste seg utfordrende. Spinnakerfallet var en meter for kort, slik at det ikke kunne gjøres klart på spinnakeren på dekk. Låsen i enden på bommen var irret fast, og lot seg ikke åpne. Verktøy var det dårlig med, men et vinsjhåndtak fungerte som hammer, og løste problemet.
Båtens eneste vinsjhåndtak ble med frem på fordekket under hver jibb. Etter hvert ble den første utfordringen å utføre jobben med vinsjhåndtaket i hånda.
Kryss tilbake
To halvtonnere hadde passert oss på lensen, men vi klaget ikke over farten. Vi var fremdeles med.
Men etter å ha fått berget spinnakeren, og kom på skarpere vinkler opplevde vi at vi manglet høyde i forhold til halvtonnerne foran oss.
Storseilet var for dypt, men uthallet var for kort til å legge rundt vinsjen. Men med brutal styrke klarte vi i det minste å få det litt flatere. Storseilet ville helleter ikke noe mer opp i fallet, men deilet hadde malje for cunningham, så vi lagde til en stramming med noe tau vi fant under dekk.
Ved å justere genuaskinnen lenger bak fikk vi også forseilet flatere, i hvert fall i nedre del.
Storseilskjøtet var muligens tredd feil, i hverfall så klemte det seg fast på siden av blokka, og lot seg ikke justere. Løsningen ble å bruke løygangen mer aktivt.
Akterstaget var dratt helt i bunn, og burde vært dratt mer.
Riggen har rodvant med festepunkt forankret i mastefoten. En bjelke hindrer dette punktet å bevege seg mot senter. Løsningen er veldig bra for riggen og seilene, men ikke for innredningen.
Vi strammet lensetaklene med like mye krefter som genuaskjøtet og håpet at det ville holde. Det var kevlartau på lensetaklene, et materiale de sluttet å bruke i tauverk for over 20 år siden. Kevlar får svekket bruddstyre av sollys og er derfor ikke egnet. Det holdt denne gangen.
Rett før mål ble vi passert av nok en halvtonner, selv om vi hadde gjort noen lure slag på kryssen mot mål.
Lurer ikke NorRating
Vi hadde en del halvtonnere foran oss, men var fornøyd med innsatsen. Det var flere bak, blant annen «Fram IX» halvtonneren til Kongen som ble nummer fire i VM på Hankø i 1983, mesterskapet «Halling» ikke lykkes å kvalifisere seg til. Vi opplevde at vi kunne motbevise at «Halling» var en treg halvtonner under regattaen i Sarpsborg.
Den gode følelsen hadde vi helt til vi studerte måletallet mens vi ventet på resultatlisten. Linge forsøkte å lure IOR, men klarte ikke å lure NorRating. I følge den nye målereglen skal «Halling» være den raskeste halvtonneren, båter som i 1983 skulle seile like fort.
Forskjellen i måletall mellom båtene er overraskende stor, så stor at en del båter blir verdiløse som regattabåter. Det vil være morsommere å seile mot hverandere uten måletall, så lenge båtene har seil innen målene de hadde orginalt. Om de skulle seile etter måletall, så ville LYS fungert bedre, et måletall basert på resultaterfaring, ikke matematiske formler.
Fra å ha noen få foran oss og de fleste bak endte vi opp med å ha de fleste foran oss, og noen få bak.
Om «Halling» ikke var bra nok til å hevde seg under IOR, så har den ingen sjans under NorRating.
Beste halvtonner ble «Antheor» med Lars Ingeberg som skipper. Båten vant VM i 1986, og har vært holdt i stand siden den gang. Båten ble hentet fra Sverige på nyåret.
