Vinneroppskriften fra en taper
Her er hva vi gjorde riktig, og hva vi gjorde feil under Skagen Race. Vi hadde en god plan, men vi vant på og bryte med planen.
Planen var å starte med fullt storseil og fokk ut fra Holmestrand, og sette rev ved Horten, men før start så vi at det var mye vind ved le startbøye, og at vinden var sterk. Planen var å være forsiktige, og målet var heller å gjennomføre enn å komme først. Vi ville spare på krefter, og valgte derfor å starte med to rev helt ned ved le bøye. Holde god avstand fra land for å få mer stabil vind.
Vi hadde en god start, men ble fraseilt av en Elan 37 og Bavaria Match 38 ut til Horten, men overraskende lite. Vi hadde bedre kontroll på roret, og bare det å miste styringen et par ganger ville kostet mer enn vi tapte med litt mindre seilføring.
.
Bølger og strøm
Da vi kom ut fra Horten tapte vi høyde mot Elan 37. Vi gikk litt lavere men også litt raskere. Planen var å seile over til Østfold for mindre bølger og motstrøm. Vi startet med å følge planen og kom oss over, men fikk et dårligere spor enn våre konkurrenter i lo.
Det var mindre vind, bølger og strøm enn forventet.
Mobilen ble brukt hyppig for å holde oss oppdatert. Marine Traffic er en god måte å se hva konkurrentene gjør på en oversiktlig måte.
Vi så at andre båter seilte på innsiden av Bastø, eller krysset langs Vestfold. Vi slo tilbake med kurs mellom Slagen og Ringshaug. Vi passerte da bak Elan 340 som vant klassen. Vi hadde også tapt for brødrene Moholt i Elan 37. Nå hadde vi like god høyde og bedre fart enn Elan 340. Vi måtte ha tapt på å gå lenger øst, men ikke mye. Vi slo tilbake og fikk fin beskyttelse fra Bolærne og sto sørøstover på styrbord halser med kurs for Torbjørnskjær og et veldig grumsete farvann.
Båtene rundt oss slo seg nærmere Bolerne, og fikk en lengre vei enn oss.
I grumsete farvann
Vi stod akkurat opp Torbjørnskjær, men ikke den grønne bøya vi burde passert på babord. Men det var nok vann.
Like før passerte JPK 1030 «Eureka» foran baugen vår i høy fart. Vi var usikre på om de hadde lagt en smart plan, og kanskje seile på innsiden av Koster, noe vi tenkte var for risikabelt, men de hadde tydeligvis brutt.
Fra Torbjørnskjær sto vi opp Koster. Her er det også grumsete farvann, men vi ville holde oss lengst mulig øst, for vinden skulle vri seg fra sørøst til sør. En Dufour 44 passerte oss i le, og de seilte enda nærmere grunnene enn oss. Vi fulgte dem litt, men oppdaget at de seilte alt for lavt. Like etter brøt de.
Nå hadde vinden løyet, og vi burde tatt ut ett rev, men vi viste at den ville komme sterkt tilbake med regnbyger, og følte heller ikke at vi manglet fart. Motstrøm var vi heller ikke plaget av.
Nå begynte det å bli mørkt, og vi lot autopiloten styre. Det gjorde den bra, Vinden var i ferd med å dreie som meldt. Ideelt sett burde vi nå vært lengre mot øst, men det var ingen båter lengre øst enn oss.
I ly av sprayhooden fulgte vi kurs mellom grunner syd for Koster. Vi hadde en bra plan for regattaen. Forholdene var snillere enn fryktet, og vi lå over en time foran skjemaet. Det var deilig. Navionics meldte også om en langt tidligere ankomst i Skagen, og det motiverte.
.
Slo på vindkantringer
Med ett øye på logg og vindinstrumenter og en finger på autopiloten, fikk vi et godt bilde av hva som skjedde med vinden. Vi sammenlignet også fart gjennom vannet og fart over grunn for å forstå strømmen.
Det var vanskelig å styre manuelt. Kompassets plassering er feil. Rormannen må se fremover. Autopiloten er derimot flink til å holde kompasskurs.
Planen var å seile inn mellom steine for å få minst mulig motstrøm, men gunstige vindvinkler dro oss til tider ut i strømmen. Vi fikk ett svært heldig vinddreining mot vest i et øyeblikk vi alt hadde slått over på styrbord halser.
Nå kom regnet. Senere enn meldt, men til tider i heftige mengder. Vi fikk også melding om at vi ledet klart. Vi lot knapt merke til om det regnet eller ikke.
Ved Väderöarna oppdaget vi Bavaria C38 «Spirit». De må også ha gjort mye riktig. Vi hadde nær samme fart, men litt bedre høyde. Nå var det svært stri motstrøm. Båten seilte 6,5 knop gjennom vannet, men bare 4,5-5 knop over grunn.
Vi gikk lenger øst enn «Spirit» i Sotenhavet nord før Smøgen. Vinden skulle dreie mot vest. Vi ville treffe dette skiftet slik at vi ikke overstod rundigsmerket syd for Smøgen. Vi slo i le av Spirit, fikk dreining mot vest og sto opp Smøgen.
Mot rundingsmerket rommet vinden ytterligere. Nå var «Spirit» raskere, og passerte oss. De fikk glede av sitt enormt brede skrog, og mannskapet på ripa. Vi fikk vondt av dem, sitte der å ri, kalde i time etter time med styrtregn, mens vi hadde sittet lunt under sprayhooden med mobilen og oppdatert de sosiale mediene. Jeg blir forundret over hvorfor de fleste alltid seiler med sprayhooden oppe, og mener den reduserer gleden av å seile, og hindrer utkikk. Sprayhood er en barriere for å hindre mengder av vann komme inn i cockpiten, og gi ly for mannskap. Bedre nytte av sprayhood har jeg aldr hatt.
Mye å gi
Christen Withs råd om å holde oss komfortable fungerte. Vi hadde laget en haug av ferdigsmurte baguetter. Kaffe hadde vi på termos, og Cola i kjøleboksen. Smoothie smakte også bra på morgenkvisten.
Alle do besøk ble gjort under dekk. Å stå på ripa, selv med line er unødvendig risiko. Natten gikk veldig fort, og ingen av oss hadde snev av å være slitne.
Men vi hadde det ganske lett om bord. Vi seilte mest for å gjennomføre. Vi kunne ha tatt inn og ut revene mange ganger, og tjent noen meter på det. Alt vi gjorde med seiltrim var å justere fokkeskjøtet, storseilskjøte, høygang og akterstag.
Vi hadde glede av «gameplan» som vi hadde laget, og det var motiverende å ligge et godt stykke foran. Det var også gøy at ledelsen økte hele veien.
Mer enn utstyret tålte
Planen var å seile en overbue mot Skagen. Vis skulle gjennom en kraftig nordgående strøm, og så møte en vestgående strøm før Skagen. Om vi ikke stod opp på styrbord halser så vurderte vi å slå over på babord for å komme raskere gjennom nordgående strøm, og slå når vinden dreiet mer vest.Vi fulgte med på AIS på hva båtene foran gjorde, men de forsvant raskt vekk fra Marine Traffic. Etter runding av Sørgrunberget så vi at vi stod opp Skagen med god margin. Vi tok full høyde og spiste meter på «Spirit». De byttet også forseil som gjorde at vi havnet et godt stykke foran.
Nå følte vi at alt gikk vår vei. Vi kunne ikke gjøre mange strategiske feil. Det var bare å holde ut, og planen var å rulle inn fokka om vinden økte. Da vi forsøkte å rulle inn hadde elektronikken sviktet. Det lille vi seilte med fokka innrullet var fantastisk. Da linen til rulla røk så ble kreftene for store.
Da vinden økte ytterligere bare fire nautiske mil fra mål ble belastningen så stor at de overgikk seilets bruddstyrke. Først gikk storseilet, og så ble fokka revet i biter av vinden.
Vi hadde vinneroppskriften, men ble tapere.
.
.
