Fra hero til zero
Kjedelige hendelser kan føre til en serie problemer. Vi hadde troen på at vi ville klare oss i Skagen Race helt til vi så mållinjen. Så skjedde dette.
Siste etappe over til Skagen i Danmark dreide det seg bare om å gjennomføre. Det var en herlig følelse å runde merket syd for Smøgen, og vite at vi hadde en klar ledelse. Vi hadde også en god plan om forholdene som var meldt virkelig kom, men så langt hadde Skagen Race bare vært hyggelig.
Første problem
Sjøene bygget seg opp som meldt og det gjorde seilasen hard og brutal. Jeg koste meg. Det er ikke ofte du får merke naturelementene på en slik måte. Solen hadde også begynt å varme.
Det ble kraftige sjøer som fylte cockpiten. Noen kom med så mye styrke at vi ble skylt bakover.
Dreneringen i cockpiten hadde vi renset før start. Denne fungerer best når båten ligger vannrett. Ved høy krengning så blir det liggende vann i et hjørne av cockpiten. Her er autopilot-kontrollen montert. Her er også båtens utedusj.
Første problem var at det kom alarm på instrumentene. Det ble meldt om en SeaTalk feil. OK, autopiloten tåler ikke vann. Vi skrudde av all elektronikk. Det gikk greit. Jeg hadde ikke sett på plotteren en enste gang så langt, kun brukt mobilen. Vi visste kursen, og det var bare å seile det vi maktet.
Andre problem
Mobilen begynte å få lite strøm. Jeg gikk ned under dekk for første gang siden rundingen. Det var nok å bare holde seg fast i cockpiten. Jeg fikk opp noen bananer, det eneste som var praktisk å spise.
Under dekk oppdaget jeg vann under dørken. Det var mer enn jeg likte opp under kartbordet. Det var svært fuktig, og mobilen nektet å ta lading. Fukt i ladeporten.
Jeg skrudde på den elektriske lensepumpen, men det hjalp lite når båten lå med rekka i vannet. Jeg fikk Håkon til å loffe opp slik at krengningen ble redusert for at pumpen skulle få ut vann. Det resulterte i at storseilet blafret kraftig, og det revnet i akterliket.
Det ble en ubehagelig jobb å få fjernet vannet. Jeg brukte bøtte og svamp og tømte 4-5 runder. Det var utfordrende nok bare å holde bøtte i ro. Jeg var redd dette skulle før til at jeg ble sjøsyk, men det ble jeg ikke. Tror kroppen gikk i en overlevingmodus.
Hvor alt vannet kommer fra vet jeg ikke. Noe kom inn via nedgangsluka. Sprayhooden stoppet ikke alt. Jeg tror også en del kom via dusjen der det samlet seg vann. Noe kommer også via masten.
Plan B
X-362 seiler OK med bare storseil, men å ha en liten trekant av rulleseilet ute så blir det bedre balanse.
Vi startet å rulle inn fokka for å redusere seilarealet. Hensikten har å skape en jevnere trykk i storseilet slik at det fikk stå mer stabilt. Seilet var slik at jeg regnet med at en seilmaker kunne fikse det, og at jeg kanskje kunne seile hjem med litt tape.
Fokka har aldri blitt rullet så stramt inn før. Når det nesten var ved nederste vertikale spile, der jeg ville ha det, så rullet det seg plutselig ut igjen. Den harde vinden hadde gjort av seilet ble rullet så hardt at det trengte flere runder rundt. Det var det ikke nok tau til, så med kraft fra vinsjen ble tauet revet av trommelen. Plan B fungerte ikke, men da var det ikke langt igjen. Dette skulle vi klare.
Dårlig høyde
Hendelsene gjorde at vi tapte den høyden vi hadde opparbeidet oss. Vi måtte ta full høyde for å få korteste vei mot mål. Vi gledet oss til å komme i le av Grenen og få roligere sjø.
Vinden bare økte, og 4 nautiske mil fra mål ble den sterkere enn noen gang. Storseilet bare delte seg over tredje spile og sekunder etter løsnet hele underliket på fokka. Hele seilgarderoben hang som filler. Da innså vi at løpet var kjørt.
I kaoset så løsnet også den ene rekkewiren. Feste hadde skrudd seg opp. En ekkel oppdagelse.
Vi startet motoren, men kom oss ikke mot havn. Filler av seil skapte for mye motstand. Vi fikk pakket ned restene av storseilet, men fikk ikke ned fokka. Nærmeste nødhavn lå i Sverige.
Det var skremmende at vi nesten ikke klarte å kommunisere til hverandre på grunn av den kraftige vinden.
Lang dag
Vi hadde begge holdt oss våkne, og hadde holdt oss friske, men vi hadde strukket en strikk. Vi var noen minutter fra å få av oss de klissvåte klærne og kanskje legge hodet på puta. Min bror trodde jeg tullet når jeg sa vi skulle snu. En 40 nm retur.
Håkon ville korteste vei til Sverige som var Marstrand, jeg ville benytte meg av den jævlige strømmen og komme meg lengre nord. Jeg startet ved å legge kursen 10 grader uten å vite hvor vi ville ende.
Ingen lading
Håkon hadde litt strøm igjen, og gikk ned for å melde fra, men før meldingen ble sendt var vi utenfor rekkevidde. Men vi hadde en iPad med 50 prosent strøm og papirkart. Vi la kursen mot Lysekil. Da fikk vi bølgene med oss.
Vi skrudde på instrumentet etter hvert for å se om de fungerte igjen. Det gjorde de. Også autopiloten.
Gullholmen er et hyggelig sted, og inn på vestsiden av Härmanö så bygde bølgene seg opp. 15,5 knop hadde vi nedover en bølge på det raskeste.
Det blåste over 15 m/s bak steinene, så Gullholmen var ikke stedet. På AIS kunne jeg se at det var svært mange båter der også.
Vi satte kursen mot Ellös og klarte å få ned fokka også.
På Ellös traff jeg tilfeldig en gammel venn fra Skagen som jeg ikke hadde sett siden 80-tallet. Vi ble invitert om bord i hans båt til øl og middag. Der fikk jeg også til å lade mobilen. Det hadde vært noen bekymrede mennesker hjemme.
.
